Nr. 2013/4
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Vaktpost

Hit, men ikke lengre

Solveig Firing Lunde/Regnskogfondet

Publisert: 28/02/2013

Dypt inne i Peru har Regnskogfondet finansiert en flunkende ny vaktpost. Den skal beskytte noen av de siste menneskene i verden som lever i isolasjon.

„Her pleier de å sitte“, forteller Zacarías Flores Zorilla og peker på en tømmerstokk som ligger på stranda.

Når vi beveger oss bort til stedet ser vi spor etter nakne føtter i sanda. Vi er på en strand ved elva Alto Madre de Dios, rett utenfor Manu Nasjonalpark, nærmere bestemt i regionen Madre de Dios i den sørlige delen av Perus regnskog.

Stranda vi står på ble plutselig gjenstand for verdens oppmerksomhet tidlig i 2012. Da gikk noen bilder og videoer som viste en liten gruppe nakne menn og kvinner som satt på nettopp denne stranda, verden rundt. Bildene ble lansert som en verdensnyhet. I Norge ble de slått stort opp i noen av landets største nettaviser.

Holder oppsyn med båter

Indianerne på bildene tilhører trolig urfolket som kalles for mashco piro. Det er en stor folkegruppe som lever i frivillig isolasjon i regnskogen i Peru og Brasil. Folk som lever med ingen eller liten kontakt med storsamfunnet utvikler ikke det samme immunforsvaret som majoritetsbefolkningen har. Sykdommer som er vanlige og helbredelige for oss kan være livstruende.

Vaktposter

Hele teamet: Raul, Jorge, Zacarías og Macho foran kontrollposten.

Mashco piro-indianerne lever i et skogområde som måler mer enn 55 000 kvadratkilometer, hvorav en del av skogområdet er den strengt beskyttede Manu Nasjonalpark. Stranda vi står på ligger derimot rett utenfor nasjonalparken, i et område med fri ferdsel. Videoene viste hvordan forbipasserende turister og andre tok bilder, og la igjen mat, drikke og klær på stranda. Indianerne svarte med å kaste stein og true med å skyte.

Jorge Payaba i urfolksorganisasjonen FENAMAD har tilbrakt store deler av det siste året ved Alto Madre de Dios, først for å få oversikt over den kritiske situasjonen og å drive informasjonsarbeid i urfolkslandsbyene og blant øvrig lokalbefolkning. Deretter for å bygge en vaktpost.

„Denne posten bygges for å få til en effektiv beskyttelse av våre isolerte brødre. Pengene vi trengte for å bygge posten har vi fått i form av en krisedonasjon fra Regnskogfondet“, forteller han.

„Når vi er ferdige med byggingen, kan vi komme ordentlig i gang med opplæring og det virkelige beskyttelsesarbeidet. Vi skal holde oppsyn med båtene som kjører forbi“, sier Zacarías.

Ny lov begrenser ferdsel

De ansatte ved vaktposten kan i prinsippet handle med loven i hånd, men i praksis er det vanskelig. Den første regionale loven kom i 2010 og slo fast at det er i regionens interesse å beskytte urfolk som lever i frivillig isolasjon. Det var et viktig skritt for å øke bevisstheten hos innbyggerne både regionalt og nasjonalt. Den andre loven kom i fjor og definerer dette området som et område med begrenset ferdsel. Det betyr at ingen båter har lov til å stanse ved elvebredden på den siden hvor mashco piroene oppholder seg, og at det er ulovlig å legge igjen ting til dem, forklarer han.

Loven til tross, Zacarías forteller at båter med turister og med tømmerhoggere fortsatt byr på utfordringer.

„Når jeg prøver å stoppe tømmerhoggere og turister som vil ta bilder av eller legge igjen ting til urfolkene på stranda, så sier de ‘hvem er du?’ og „hvilken rett har du til å stoppe oss?“.“

Hector forteller at de prøver å få laget regionalt lovverk som skal formelt anerkjenne vokterne på vaktpostene slik at de kan få identifikasjonspapirer som beviser at de jobber som urfolksvoktere.

Snekring

Snekrer: Vaktposten blir en realitet etter et samarbeid mellom lokalbefolkning, regjering og Regnskogfondet.

Vet hvor farlig kontakt kan være

Det er imidlertid i de reisendes egen interesse at de ikke kommer for nær de isolerte indianerne. At kontakt kan være farlig har Zacarías smertelig fått erfare. I begynnelsen av november 2011 ble faren hans, Nicolas ‘Shaco’ Flores, drept av den samme gruppa indianere som Zacarías nå jobber for å beskytte.

Shaco var kjent i området fordi han hadde sporadisk kontakt med den lille gruppa av de vanligvis så folkeskye indianerne. Hagen hans lå lett tilgjengelig for dem, og ikke på samme side av elva som landsbyen hans, Diamante. Når de dukket opp i hagen hans, ga han dem kniver. Han lette visstnok også etter dem når det var lenge siden sist de hadde dukket opp.

FENAMAD prøvde flere ganger å overbevise Shaco om at dette var risikabel atferd og at han burde kutte kontakten og flytte, senest få dager før han ble drept av en pil en morgen han kom til hagen sin for å høste rotfrukten kassava.

„At Shaco ble drept var utrolig trist og gjorde dette til en forferdelig tøff sak“, sier Jorge.

Han er oppgitt over manglende engasjement fra nasjonale myndigheter, særlig urfolksdirektoratet INDEPA.

„Siden lenge før Shaco ble drept hadde vi prøvd å få INDEPA engasjert i situasjonen her fordi de er den ansvarlige etaten. De gjør ingenting for å få på plass vaktposter. Vi får ikke en gang støtte i form av formell anerkjennelse av arbeidet vi gjør og av vokterne. Men vi som representerer urfolk kan ikke bare bli sittende med hendene i fanget. Hvis ikke INDEPA vil samarbeide, så fortsetter vi beskyttelsen på egenhånd“, avslutter han og går tilbake til byggearbeidet.

Regnskogfondet

  • Regnskogfondet finansierer arbeidet FENAMAD og flere andre urfolksorganisasjoner i Peru gjør for å beskytte urfolk som lever i frivillig isolasjon.
  • Den nye kontrollposten er den femte som Regnskogfondet finansierer, og siste tilskudd på stammen i et nettverk av vaktposter drevet av urfolk som beskytter et område på 55 572 kvadratkilometer med regnskog.
  • Regnskogfondet er kunde i Cultura Bank.
  • Du kan åpne en støttekonto i banken og støtte Regnskogfondet.

Dette er en forkortet versjon av en artikkel som sto på trykk i Regnskog. Magasinet sendes fire ganger i året til privatpersoner og bedrifter som har registrert seg som Regnskogvoktere.