Nr. 2017/4
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Aktuelle bøker

Vær realist, krev det umulige

Arne Øgaard

Rutger Bergman har en visjon om et samfunn med borgerlønn. "Gratis penger til alle, 15 timers arbeidsuke og en verden uten grenser. "

Å kalle dette en utopi for realister kan virke noe optimistisk, men Bergman argumenterer godt for noen av visjonene sine og har skrevet en bok med mange interessante synspunkter og eksempler. Vi trenger en visjon om et helt annet samfunn enn vi har i dag. «… den egentlige krisa i vår tid, i min generasjon, er ikke at vi ikke har det godt, og heller ikke at vi kanskje vil få det vanskeligere senere en gang. Nei, den egentlige krisa er at vi ikke klarer å komme på noe bedre.» Hadde vi klart det ville vi antagelig ikke trengt å frykte miljø- og klimakrisa, flyktningkrisene osv.

Et liv uten fattigdom burde være en rettighet. Problemet for fattige mennesker er at de ikke har penger. Boken har mange eksempler på at det å gi penger fører til kreativitet og egenaktivitet. Selv det å gi penger til narkomane og andre som blir regnet som oppgitt av samfunnet har vist seg fruktbart. President Nixon var nær ved å innføre borgerlønn i USA, men i ettertid viste det seg at han ble stoppet av argumenter som bygget på forskningsfeil og manipulasjon.

Han forundres over at vi bruker våre beste unge hjerner til å finne ut hvordan folk skal klikke på en Facebook-reklame og hevder at en tredjedel av de som arbeider opplever at deres jobb ikke er særlig meningsfull.

Bergman er en av mange som påpeker de store svakhetene ved å bruke BNP som utviklingsmål. En familie som lager sin egen mat, går tur og snakker sammen bidrar ikke til BNP. Noe de derimot hadde gjort hvis de overlot barna til den kommersielle underholdningsindustrien. Et annet av Bergmanns hovedtemaer er at mennesker som gjør praktisk nyttig arbeid tjener svært lite i forhold til de som kun flytter penger. Han forundres over at vi bruker våre beste unge hjerner til å finne ut hvordan folk skal klikke på en Facebook-reklame og hevder at en tredjedel av de som arbeider opplever at deres jobb ikke er særlig meningsfull. Hvis vi fordeler de meningsfulle jobbene, skulle ingen behøve å jobbe mer enn 15 timer i uka. Dette vil avhjelpe psykisk press og stress, men vil også innebære at vi kanskje må opplæres til hvordan vi best kan bruke fritiden vår.

De åtte rikeste i verden eier i dag like mye som den fattigste halvparten av jordens befolkning. Dette er en av de mange tankevekkende opplysningene i boken. Han har også rett i at den letteste veien ut av fattigdom kan være å flytte til et rikt land, men i forhold til åpne grenser virker boken litt naiv og lite grundig i sine resonnementer. Å flytte inn i områder med stor arbeidsledighet er ikke alltid en suksess.

Boken er skrevet i et lettforståelig språk. Den gir ikke så mange konkrete råd om hvordan du kan bidra til en samfunnsendring. Men han avslutter med: «Skru av TV-en, se deg rundt og organiser dere. De fleste mennesker har faktisk hjertet på rett sted …. Ikke la noen fortelle deg hva som er rett og galt. Hvis vi ønsker å forandre verden, er vi nødt til å være urealistiske, ufornuftige og umulige.»