En grunnvisjon i sosialdemokratiet er arbeidslinja. Det vil si at alle skal ha en meningsfull jobb og betale skatt til finansiering av velferdsstaten. I boken Den langsomme tryggheten blir dette utdypet av to sentrale politikere fra arbeiderpartiet. Sigbjørn Johnsen har levd et langt liv i partiet og var den finansministeren som til slutt godkjente Cultura Sparebank. Ina Libak ble skutt fire ganger på Utøya og har vært leder i AUF. Nå er hun sosionom og småbarnsmor. Sammen har de skrevet en bok om fortid og fremtidshåp, og et hovedpoeng er at unge og eldre trenger hverandre. De veksler på å føre ordet om temaer som barndom, familieliv, arbeid, alderdom og frihet til å leve et godt liv.

Sammen har de stor tro på at myndighetene må styre, men de skiller ikke klart mellom stat og samfunn eller hva som er myndigheter og hva som er fellesskap. Staten er en del av samfunnet, men samfunnet er så mye mer, som ideelle organisasjoner, sivilsamfunnet og alt som foregår mellom oss som bor her. Sosialdemokratene har ofte en naiv tro på at Staten kan ordne alt til det beste, mens vi som jobber i skolen har erfart at ikke alt som kommer fra departementskontorene er til det beste for undervisningen. En god skole kan bare skapes i nært samarbeid med lærere i ulike skoleslag.

Selv om boken for det meste har kloke betraktninger i en hyggelig tone, preges den også av en tendens til ensretting. Ina gjør et unntak når det gjelder skolestart og vil at barn skal kunne begynne på skolen når de er modne til det. Hun er antagelig en av de mange som har observert uheldige senvirkninger av for tidlig skolestart med mye stillesitting og intellektuell læring.

Ina er også opptatt av at barn skal få en god start i livet. Men unngår å omtale de foreldrene som opplever det uheldig å sende ettåringer i barnehagen, og som vil ha fortsatt kontantstøtte. Hun synes heller ikke om å gi småbarnsfor­eldre kortere arbeidstid. Nei, her skal det være generelle ordninger og likt for alle.

Noe av det positive i boken er skepsisen til det økende forbruket og at vi globalt sett har passert overforbruksdagen i august. Skjønt de nevner ikke at vi i Norge allerede har passert den i april.

Ina skriver: «Problemet er at den private velstanden har fortsatt å øke, på en måte som ikke lenger frigjør oss fra krevende fysisk arbeid i hjemmet, men i stedet pøser på med ting som de fleste av oss ikke trenger. (…) Har vi glemt at det må finnes tanker om hva fritid kan fylles med, som en kontrast til alle markedskreftene som prøver å fylle den for oss. Store teknologiselskaper og bedrifter selger ting vi egentlig ikke trenger, og Sydenturer, de er ikke opptatt av bærekraft eller verdier for fellesskapet, det ansvaret må tas av oss».

Men hvem er «oss», er det politikerne, eller er det oss alle?

I det sosialdemokratiske universet er det viktig å jobbe for fellesskapet, men lite å spore av tanker om hvorvidt livet har noen dypere mening enn å ha gode og stabile arbeidsplasser og å betale skatt. Boken drøfter heller ikke de mange som har faste jobber, betaler skatt og likevel opplever arbeidet som mer eller mindre meningsløst. I en nederlandsk undersøkelse dreide det seg om en tredjedel av arbeidsstyrken.

Forfatterne skriver om frihet til å leve et godt liv, men går heller ikke her inn på dypere frihetsspørsmål, som hva det vil si å være et fritt menneske i et samspill med andre. Kulturlivet omtales som noe som kan gi oss påfyll og ikke som noe som kan fremme idemangfold, inspirasjon og ny erkjennelse. Det siste er utvilsomt nødvendig for å fremme de skapende kreftene som trengs for å endre samfunnet i en mer mangfoldig, meningsfull og bærekraftig retning.

Det finnes både felleskapsbevissthet og en levende idealisme blant sosialdemokratene, men samtidig vitner denne boken om en snever virkelighetsforståelse, som kan forhindre at idealene blir realisert.