Norge skal nå satse store summer på å bygge opp militæret. Men hva hjelper det med avanserte våpen og veltrente soldater hvis vi ikke har mat? Norges selvforsyningsgrad er i dag på ca. 38 %. Det vi si at vi importerer nesten 2/3 av det vi spiser. Og det er heller ikke slik at vi kan spise oppdrettslaks, for nesten alt foret er importert. Jeg hører enkelte politikere si at vi i rike Norge kan slutte med jordbruk og heller kjøpe billig mat fra utlandet.

Men vi lever i en omskiftelig verden. Klimaendringer og ekstremvær har ødelagt store avlinger med tørke eller flom. Dessuten er det rundt en milliard mennesker som lever i sult og kan trenge den maten vi gjerne vil kjøpe. Det burde være åpenbart at vi også her i landet må pleie all den dyrkbare jorda vi har. Å holde liv i jordbruket betyr ikke bare noe for bøndene og matsikkerheten, men for hele livsgrunnlaget på de norske bygdene.

Skulle du være i tvil, så må du lese boken Maten vår av Anders Nordstad. Her får du innsikt i dagens situasjon gjennom korte, konsise og faktarike kapitler. Dette er en grunnbok for alle politisk interesserte, alle som ønsker å være bevisste forbrukere og alle som er opptatt av det som nå kalles matsystemer.

Vi må bort fra å sammenligne jordbruket med annen industri, som lett kan effektiviseres. I jordbruket har vi gått fra en arbeidsintensiv til en kapitalintensiv produksjon.

Anders Nordstad har jobbet med kornhandel i Norge og Tyskland, soyainnkjøp fra Brasil og har også tidligere vært generalsekretær i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Han har derfor en allsidig bakgrunn for å skrive en slik bok.

Norske politikere er gode til å sette høye mål. De ønsker matsikkerhet og beredskap, jordbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig jordbruk, med lave utslipp av klimagasser. Men de er ikke like gode til å finne løsninger som kan realisere disse målene. De trenger derfor hjelp fra en engasjert befolkning. Vi må bort fra å sammenligne jordbruket med annen industri, som lett kan effektiviseres. I jordbruket har vi gått fra en arbeidsintensiv til en kapitalintensiv produksjon.

Mens det i min barndom var mange folk på gården, kan det i dag være én bonde med høy personlig gjeld. Dette oppleves ikke som en fristende fremtid for de fleste, og bare noen få ønsker å ta fatt på den viktige jobben det er å fremskaffe norsk mat. For at norske forbrukere skal få rimelig mat innførte allerede Einar Gerhardsen støtteordninger til jordbruket, men politikerne sliter fortsatt med å utforme disse så de kan bidra til å realisere deres egne høye mål.

Anders Nordstad argumenterer sterkt for at de tre mektige matvarekjedene NorgesGruppen, Coop og Rema har en uheldig innvirkning på utviklingen. Til tross for sine reklamer om priskutt, er de dyktige til å presse prisene opp til det nivået de fleste nordmenn er villige til å betale. De øker gjerne sin fortjeneste ved å importere rimelige utenlandske produkter fremfor bærekraftig dyrkede norske frukt og grønnsaker. Det finnes både importvern og tollsatser, men i boken kan vi lese mer om hvordan dette fungerer og hvordan importørene kan unngå det. Det er i det hele tatt mye viktig informasjon, som selv de fleste interesserte nok ikke er klar over.