Jeget er det i oss som gjør at vi kan oppleve oss som ansvarlige individer, og det hjelper oss å skjelne mellom destruktive og konstruktive impulser. For noen kan begynnelsen av 20 årene være en tung tid, preget av smertelig ensomhetsfølelse. For andre kan det være starten på et livslangt engasjement i samarbeid med andre mennesker. For meg var det begge deler.

I en verden hvor pubertal selvutfoldelse dyrkes som et ideal, er ikke alle oppmerksomme på slike endringsprosesser. Livet fylles med karrierejag og opplevelser, og vi står i fare for å bli offer for de moderne forestillingene: «Jeg forbruker, altså er jeg» og «Jeg tjener mye penger, altså har mitt liv verdi».

I verste fall kan menneskets høyere jeg overdøves av begjær etter makt og andre primitive drifter.

I Rudolf Steiners foredragsserie «Ungdomskurset» kan vi lese at det å bli voksen ikke lenger er noe som går av seg selv. Den naturlige utviklingen stopper opp på et stadig tidligere tidspunkt. Ansvarlige voksne er noe vi må bestrebe oss på å bli. Om vi ikke selv lengter etter det, lengter verden etter mennesker som tar ansvar og kan løsrive seg fra forbruksrusen. Vi kan ikke forbruke oss ut av de store miljø- og klimaproblemene, og verden blir ikke mer rettferdig av at vi i den rike verden forbruker enda mer. Det er riktig som Linn Stalsberg skriver «Det er nok nå». For mange av oss er det faktisk mer enn nok.

Å bli voksen betyr å kunne ta ansvar, men det betyr ikke at vi skal gi slipp på den barnlige gleden i oss selv. Men vi må finne ut hvordan vi skal kunne forvandle oss fra forbrukende til kulturelt medskapende mennesker. Det haster, men det er ingen enkel oppgave, for det er sterke krefter både i oss og rundt oss som påvirker oss til en uansvarlig livsstil. Vi må gjøre enn innsats for å befri oss fra det destruktive i oss selv og i samfunnet. Det er to sider av samme sak.

Vi må forvandle de styrende trosforestillingene til: «Jeg skaper kjærlighetsfullt, derfor er jeg» og «Jeg utfører meningsfulle handlinger, derfor har jeg verdi».