Da jeg startet Alpaca Family i 2011 var utgangspunktet et ønske om å gjøre alt så riktig at produksjon og salg gagner alle parter i prosessen. Jeg ønsket å få produsert klær i den unike alpakka-fiberen, som i tillegg til sine fantastiske egenskaper er regnet som verdens mest miljøvennlige råmateriale for klesproduksjon. Jeg har bodd og gått på skole i Sør-Amerika og har erfaring fra frivillig arbeid med vanskeligstilte i Norge, samt logistikk og butikkdrift. Derfor visste jeg noe om hvilke utfordringer jeg kom til å møte og hva som skulle til for å lykkes med prosjektet.

Det var vanskelig å finne produsenter som virkelig hadde etisk fokus i produksjonen, og det endte med at jeg tok over produksjonen til hjelpeorganisasjonen Alpaca Norway Andes. Dette var et fantastisk prosjekt som var igangsatt og administrert av én person, Solveig Olin Becker. Det var donert alpakka avlsdyr til fattige bønder i Andes-fjellene, gitt opplæring i avl, oppdrett, ernæring og dyrenes helse. Bøndene som hadde fått dyr kunne selge fiberen (ullen) tilbake til prosjektet for en god pris, og strikkere fikk i forhold til lønnsnivået i området god betaling for å strikke hvert enkelt plagg.

Det var gjort mye for å gi veldig fattige mennesker en god start, men prosjektet var for omfattende til å kunne overleve over tid uten mer kapital. Etter noen måneders samarbeid ble Alpaca Norway Andes nedlagt, og Alpaca Family driver nå produksjonen videre alene.

Gode intensjoner er ikke alltid nok

Det er vanskelig å starte en fair trade organisasjon med begrensede midler, for det er tyngre og tar vesentlig lengre tid å starte opp en etisk produksjon, og det er større risiko enn for en bedrift som kun driver med profitt som målsetning. Det blir selvsagt også mindre overskuddsandel når man skal holde en konkurransedyktig pris til kunden, for kostnadene er jo mye høyere. Mange av kjøperne er ofte mindre opptatt av rettferdighet enn av produktets utseende og pris, så man er nødt til å holde samme standard som resten av markedet. Imidlertid er det jo forbrukeren som bestemmer hva de vil ha, og jeg personlig har stor tro på at folk flest synes det er viktig å la være å støtte slavelønninger og unødig forurensning, og at etiske produkter vil ta større og større markedsandeler også i Norge de nærmeste årene.

Avgjørende med kulturforståelse

Når en norsk bedrift skal etablere produksjon i et u-land, mener jeg det er viktig å forstå kulturen best mulig for å forstå hva som ligger bak de problemene som oppstår. For eksempel må man som utlending forstå at man jobber i samfunn hvor grunnleggende samfunnsfunksjoner ikke fungerer. Det gjør at menneskene responderer annerledes enn det vi som nordmenn er vant med. Noe så enkelt som tillit er vanskelig å finne i et samfunn hvor opportunisme har vært en overlevelsesform med ‘survival of the fittest’, og svært lite i samfunnet er til å stole på. Dette fører til håpløse problemstillinger, som at lærere på skoler ikke møter opp fordi de er usikre på om det kommer til å bli utbetalt lønn, statlige kontrollfunksjoner som har alternative økonomiske målsetninger enn det de er ment å ha, osv. I Norge tar man tillit til samfunnet og organisasjoner som gitt, mens i U-land kan manglende tillit passivisere et helt folk. Hvorfor spare og investere hvis alt kan forsvinne med inflasjon i morgen? Det er utrolig vanskelig å jobbe med mennesker som aldri har kunnet stole på noe som helst utenfor sin egen familie.

Kommunikasjon er også en utfordring når man starter en bedrift i et U-land. I Skandinavia forventer man en dialog med ansatte, mens i andre kulturer kan det være en generell oppfattelse av at det å uttrykke sin mening til sjefen ansees som provokasjon og fører til at man mister jobben. Mye kommunikasjon er basert på at den sterkeste parten gir instruks og den andre parten sier stort sett så lite som mulig. Dette skaper problemer fordi mye informasjon blir holdt tilbake. Du vil for eksempel ikke få beskjed oppover om at noe holder på å gå galt før det har gått veldig galt for lenge siden. Man kan ikke få en bedrift i et u-land til å fungere som en skandinavisk bedrift, men man må forsøke å finne løsninger for å tilpasse ledelsesformene til kulturen for å få et relativt likt fokus og målsetninger innad i bedriften.

Rettferdig betaling til foreldrene forhindrer barnearbeid

I Peru er det vanlig at barn i fattige familier jobber tungt. Høyere timebetaling til foreldrene er det eneste middelet som kan forhindre at barn må ut i arbeidslivet for å bidra til å forsørge familien, i alle fall om barna har foreldre. Det er bedre hjelp å gi folk et levebrød med en lønn de kan forsørge familien med enn å forby barnearbeid og boikotte produkter. Vi ønsker å gi en rettferdig betaling for både råvare og arbeid. Utdannelse og opplæring i et yrke gir også en sikrere fremtid for arbeiderne og deres familier. Produksjonen vår er lokalt der arbeiderne bor, og dette er positivt for familiene.

Vi prioriterer innkjøp fra de små råvareprodusentene, spesielt dem som har fått støtte fra Norad og Alpaca Norway Andes til oppstart av egen dyrestamme. Ofte er det vanskelig for småbøndene å få solgt råvaren sin, da de store oppkjøperne for fabrikkene kun kjøper i store volum, mens små bønder som kun har få dyr selger under hundre kg om gangen. Dette fører til at det alltid er de minste produsentene som blir presset mest på pris på det åpne markedet.

Vi unngår kjemikaliebruk, både av hensyn til miljøet, arbeiderenes helse, samt kunden som skal bruke plagget.

Produksjonen skjer med omsorg for dyrenes velferd

Alpakkaen er ett av de mest fargerike dyrene i verden og finnes i opptil 200 fargenyanser. Siden fargeprosesser ved fabrikkene alltid starter med hvit alpakka, blir den naturlig fargede fiberen valgt bort, og resultatet er at alpakkaene nå er i ferd med å bli avlet frem til å bli kun hvite. Dette ønsker vi å motvirke ved å bruke alle de vakre naturfargene til alpakkaen. Alpaca Family kjøper ikke ull fra de yngste dyrene, da for tidlig klipping er et problem i Sør-Amerika, som lett ender i tragedie både for dyr og eier. Høyere pris hos fabrikkene for baby alpaca gjør at en del bønder faller for fristelsen og klipper dyrene for tidlig.

Produktene våre forhandles blant annet av LiBe Fair Living, Friends Fair Trade i Oslo og Nordvestpassasjen i Arendal, samt andre butikker som derimot ikke er spesialiserte på Fair Trade.

Vi har nettsiden alpaca-family.no, og vi finnes også på Facebook.

Alpaca Family er kunde i Cultura Bank.