Etter å ha opplevd koronanedstengninger, flystreik, krig i et land nær oss og sterkt stigende priser på mat, elektrisitet og drivstoff, vet vi at vi lever i en verden hvor det brått kan skje drastiske endringer. For mennesker i en del andre land er det dette det vante, men for oss er det nytt. Det krever stor omstillingsevne, og vi er dårlig trent.

Det er ikke usannsynlig at vi må dyrke mer av vår egen mat, og at vi må klare flere praktiske gjøremål. De livsnødvendige oppgavene kan ikke løses på en datamaskin. Dagens unge har bare i liten grad fått prøve seg på praktiske oppgaver i hjem og skole, og de er dermed dårligere forberedt både på å se og på å kunne gripe de mulighetene som måtte dukke opp.

Et grunnleggende spørsmål i en uforutsett situasjon er om vi først og fremst vil tenke på oss selv, eller om vi er i stand til å samarbeide og ta vare på hverandre. Det kan oppleves som mest nærliggende å sørge for seg selv, men det eneste holdbare på sikt vil være at vi i større grad blir i stand til å samarbeide og dele. Spesielt viktig er det at de som har mye, kan fordele til de som har lite. Noen anser dette som en oppgave for staten. Det er viktig at lovgivingen sikrer at alles rettigheter til et verdig liv blir oppfylt.

Men vi ser at allerede i dag har politikerne vansker med å oppfylle en slik målsetting. De rike blir fortsatt rikere. Her i Norge er det en nå økt omsetting av boliger til over 15 millioner, men samtidig er det et voksende antall mennesker i køene hos dem som deler ut gratis mat. Fra tidligere kriser i ulike land vet vi at det kan være krevende for dem som har mye å gå ned i materiell levestandard.

Hvordan vi vil møte en presset situasjon i en ukjent fremtid vil avhenge av både kreativitet, menneskesyn og virkelighetsoppfatning. I hvilken grad vi vil bli i stand til å samarbeide og hjelpe hverandre vil avhenge av om vi virkelig innser at alle menneskers liv har lik verdi. De færreste vil vel i dag si at noen mennesker er mindreverdige, men i praksis ser det ut til at vi i den rike verden lever godt med at mange befinner seg i nød og elendighet. Et viktig spørsmål blir derfor hvordan vi kan utvikle vår indre nestekjærlighet slik at likeverd blir mer enn en frase.

Den utbredte teorien om at vi og livet rundt oss har oppstått gjennom en uendelig serie tilfeldigheter gir ikke mye inspirasjon til medmenneskelighet. Men innerst i de fleste mennesker ligger det en mer eller mindre vag følelse av at vi selv har verdi og at det kan være en dypere mening med våre liv. Det er en av grunnene til at vi ikke gjerne tar livet av andre mennesker og at vi blir sterkt opprørt når mennesker rundt oss blir drept. I vårt samfunn er det vanskelig å finne bilder og begreper som kan forklare denne følelsen. Men i den grad vi klarer å bevisstgjøre og utdype den, vil vi ha et styrket grunnlag for deling og samarbeid.

Moderne vitenskap og det som fortsatt finnes av religion kan i liten grad gi oss sikker hjelp i denne prosessen. Vi må derfor søke mer, lytte mer på de som opplever at de har noe å dele og ta oss tid til de frie samtalene, som kan utvide vår virkelighetsoppfatning. Uten et perspektiv som strekker seg ut over det rent materielle tror jeg det kan bli vanskelig å møte alle forandringene som kan dukke opp. Men samtidig må vi øve vår handlingsdyktighet i den materielle verden.