Nr. 2016/1
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Arbeid adler

Kommentar av Arne Øgaard

I Bibelens mytologiske bilder blir Adam og Eva drevet ut av paradiset. Det innebar at de måtte forlate en mer himmelsk tilstand for å bo og arbeide som jordmennesker. De blir henvist til et liv med både svette og smerte. Oftest blir dette fremstilt som en straff, men det kan også betraktes som en endring av menneskets bevissthetstilstand med nye utviklingsmuligheter. Mennesket fikk fri vilje og mulighet til å gjøre feil, og i arbeidet med de fysiske realitetene fikk det mulighet til å utvikle en sterkere individualitet. Menneskelivet fikk dermed et større alvor, men også mulighet til et rikere innhold.

ArneEn slik fortolkning kan oppleves som en inspirasjon til en aktiv og ansvarlig livsholdning. Det vil si en holdning hvor utvikling av individ og samfunn går foran egen nytelse. Fra gammelt har vi et uttrykk om at arbeidet adler mannen, det kan tolkes som om alle former for arbeid innebærer utviklingsmuligheter både for oss selv og fellesskapet.

Det er ikke vanskelig å forstå at mange har betraktet arbeid som straff eller nødvendig onde. Mange har måttet slite for å skaffe seg sitt daglige brød. Mange har også måttet underkaste seg andres vilje for å overleve. Slaveri er ikke bare et historisk fenomen, men finnes fremdeles, og mye av det vi importerer av klær, utstyr og teknologi fra Asia er fremdeles laget under slavelignende forhold.

Den industrielle revolusjon i Europa førte til forferdelige arbeidsvilkår. Denne umenneskeliggjøringen oppildnet til fagforenigskamper med streiker, demonstrasjoner og forhandlinger. I vår del av verden har kampen ført fram slik at lønnsarbeidernes kår har blitt betraktelig bedret, selv om mange fremdeles etterlyser innflytelse både på arbeidsforholdene, organiseringen av bedriftene og fordelingen av overskuddet.

Etter 2. verdenskrig var det mye som skulle bygges opp på nytt. I min foreldregenerasjon ble arbeidet ofte opplevd som en plikt, og selv om det ble omtalt som et nødvendig onde deltok mange med glede. Arbeidet fylte dagene deres med mening. Senere ble arbeidet ofte betraktet som middel til personlig rikdom. Det gjaldt å tjene så mye at en kunne forbruke minst like mye som naboen, og mange følte seg mer eller mindre som slaver av statusjaget. I karrierekonkurransen gjaldt det også å sikre seg selv størst mulig innflytelse og høyest mulig anseelse og inntekt. Årsinntekten ble et symbol på egenverdi.

Det er ikke vanskelig å forstå at mange har betraktet arbeid som straff eller nødvendig onde. Mange har måttet slite for å skaffe seg sitt daglige brød. Mange har også måttet underkaste seg andres vilje for å overleve.

Arbeidets betydning for personlig utvikling har fått mindre oppmerksomhet. Men det gir en opplevelse av indre vekst når vi behersker nye arbeidsprosesser enten det er i enkelt praktisk arbeid, avansert håndverk, i en omsorgssituasjon eller på et mer akademisk nivå. I den grad arbeidet bidrar til å dekke andres reelle behov forsterkes denne opplevelsen. Hvis arbeidsplassen ikke er hierarkisk, men åpen for samarbeid og medinnflytelse, blir også det sosiale samspillet et viktig utviklingsfelt. Mange moderne arbeidsplasser har stort rom for menneskelig utvikling, men det finnes også jobber hvor utviklingsrommet er begrenset. Den svenske sosiologen Roland Paulsen har registrert at mange ansatte ikke trives på jobben og at arbeidet også kan være en belastning for psykisk og fysisk helse. Dette har han dokumentert i flere bøker som tar oppgjør med lønnsarbeidets nødvendighet.

Roboter overtar i økende grad de belastende og rutinepregede jobbene. Dette har medført at de rike blir rikere, mens stadig flere presses ut av arbeidsmarkedet. Tiden er åpenbart inne for nye former for organisering av arbeid. Former hvor det i større grad legges vekt på fordeling av arbeidsoppgavene slik at alle kan få oppleve medinnflytelse og utviklingsmuligheter.