Liv Anna Lindman. Foto: Stig Weston

Det er på overtid at økonomi­studentene får betrakte teorien og metodene de lærer med kritiske øyne. Da trengs det lærebøker som introduserer studentene i tilnærming til økonomiske spørsmål fra flere ståsteder. Nå må universitetene og høyskolene oppfordres til å ta bøker som Arild Vatns Bærekraftig økonomi i bruk til undervisningen.

Bredden av verdens kunnskapsmiljøer er enige: Vi må iverksette store endringer i hvordan vi styrer samfunn og økonomi hvis vi skal klare å gjøre menneskenes påvirkning på jordens ressurser og arter (mer) bærekraftig. En samfunnsomstilling av nødvendig format krever kanskje også et vitenskapelig paradigmeskifte som åpner for annerledes tenkning og praksis.

Etter andre verdenskrig har økonomenes inntreden i offentlig forvaltning økt i takt med globalisering og krav til økonomisk vekst. Å utdanne seg til å bli samfunnsøkonom øker sannsynligheten for at man får bli med å styre samfunnsutviklingen, og metoder hentet fra samfunnsøkonomiske teorier påvirker i dag samfunnet gjennom en rekke kanaler: Samfunnsøkonomer er godt representert i offentlig utvalg som utreder alt fra fremtidens næringer, skattesystem og sosiale reformer. Offentlige prosjekter av en viss størrelse må gjennom samfunnsøkonomisk analyse før politikerne fatter vedtak. Men er egentlig dagens økonomer de som trekker samfunnet i riktig retning? Er de åpne for endring og omstilling?

Studentnettverket Rethinking Economics har gått i bresjen for en bred samfunnsdebatt om dagens økonomifag og utdanning. I 2020 lanserte nettverket rapporten Utdanner vi økonomer for det 21. århundre?* som bygger på en undersøkelse av de norske bache­lorprogrammene i samfunnsøkonomi. Studien finner at undervisningen først og fremst handler om å lære studentene å operere matematiske modeller. Modellene har til felles at de springer ut fra et bestemt teoretisk og vitenskapsfilosofisk ståsted – og denne faglige tilnærmingen betegnes ofte som «nyklassisk». Som programbeskrivelsene ofte gjengir, lærer man å tenke som en økonom etter de tradisjonelle og rigide metodene i læreboka. Den nyklassiske fagretningen er dominerende, men blir likevel ikke definert som en bestemt faglig retning. Dermed synliggjøres det ikke for studentene at det faktisk finnes flere faglige retninger innen økonomisk tenking: Alternative faglige tilnærminger til økonomi anses ikke som en del av økonomifaget.

En konsekvens av faglig ensretting er at studentene ikke ser på problemer fra ulike vinklinger og tilnærminger. Mange argumenterer med at man dermed tillegger metoden og teorien mer viktighet enn selve problemet man betrakter. Kritikere av dagens situasjon innen økonomifaget har derfor ofte betegnet faget som navlebeskuende: Når man ikke får vurdert ulike faglige metoder mot hverandre, blir det vanskelig å utøve en sunn fagkritikk til eget felt. Studentene får hverken tid eller plass til å utvikle evnen til selvstendig og kritisk refleksjon.

Under mine studier oppdaget jeg heldigvis at det fantes en rekke faglige miljøer som tenker som økonomer på andre måter enn den nyklassiske tradisjonen. I min daglige jobb som økonom og rådgiver, er Arild Vatns undervisning og tidligere lærebøker noe av det som gir meg mest nytte. Han lærte meg å se hvor stor betydning en vitenskapelig metode har for løsningene man finner på problemer.

Bærekraftig økonomi er Vatns første bok på norsk, skrevet på en tilgjengelig form for et bredt publikum. Jeg mener imidlertid at der hvor boken først og fremst nå trengs er på de første intro-fagene på samfunnsøkonomi. Festtalene ved Universitetene handler alle om behovet for ny kunnskap om bærekraftig utvikling. Alle dekaner ved de økonomiske instituttene har nå en gylden sjanse til å sette ord ut i handling. De bør sørge for å åpne faget opp for pensum som gir studentene en større verktøykasse å plukke fra når de skal finne løsninger på dagens og morgendagens komplekse problemer.

Liv Anna Lindman, samfunnsøkonom og styremedlem i Cultura Sparebank

*) Her kan du finne rapporten.