Bærekraft beskyldes for å være et upresist begrep. Det kan være riktig, men for meg er det mest et bilde på det vi trenger for å komme oss framover, slik at vi ikke synker ned i elendighet og katastrofer. I dette bildet dreier det seg ikke bare om klima, men også om arter, naturmangfold og materielle ressurser. For meg inneholder bildet også sosial rettferdighet.

Vi ligger dårlig an, FNs klimapanel kom nylig med en advarende rapport, og her i Norge hadde gjennomsnittsnordmannen brukt opp sin årlige kvote av jordas ressurser allerede i april. Vi lever i et samfunn som er basert på overforbruk, og det trengs derfor viktige grep på mange plan for å komme inn på en mer bærekraftig kurs.

Selv om dette skrives i valgkampinnspurten, er det lite som tyder på at politikerne har tatt inn over seg alvoret. Det skjer faktisk mer i næringslivet hvor mange gjør en stor innsats både når det gjelder energisparing og resirkulering av råstoffer.

I dette nummeret av Pengevirke har vi valgt å belyse noen av de mange tiltakene innen klesbransjen. Produksjon og handel av klær krever energi, råstoffer og er også forurensende. Det viktigste vi kan gjøre er å kjøpe færre klær, bruke dem lenger og gjerne kjøpe brukt. Det dukker stadig opp nye tilbud om kjøp og leie av pent brukte klær. Dette dreier seg for det meste om barneklær og kvinneklær. Menn har ofte en enklere garderobe, som varer lenge. En finbukse kan bli til hverdagsbukse, som igjen blir arbeidsbukse før den ender sine dager som malebukse eller fille.

Men vi trenger også nye klær, og da er det viktig at vi som forbrukere støtter opp om de mange små produsentene som prioriterer ulike sider av bærekraft. Produsenter og forhandlere som selger klær som er ment for å vare. De kan koste en del mer, men totalt sett er de ofte billige.

I dag tjener de store kjedene og merkeeierne mye penger. Det samme gjør de som eier fabrikkene, mens de som utfører selve produksjonen ofte må klare seg med mindre enn det som trengs for et verdig liv. Et spørsmål er om vi svikter disse siste hvis vi slutter å kjøpe i de store kjedebutikkene.

Ulike produsenter har valgt å løse dette på ulike måter. En har lagt sin fabrikk i Kina, en annen samarbeider med en indisk fabrikk om å forbedre de ansattes lønns og arbeidsforhold. Noen har valgt å legge produksjonen til europeiske land som Portugal og de baltiske landene, hvor lønningene er lavere enn i Norge, men hvor det også er stort behov for arbeidsplasser, og hvor det er lettere å kontrollere at de ansatte har rimelig gode lønns- og arbeidsforhold.

Men hva med de underbetalte syerskene i Bangladesh? Vi kan ikke glemme dem, men spørsmålet er om vi kan finne nye måter å støtte dem på mer direkte enn ved å gi dem en liten brøkdel av den prisen vi betaler for et plagg. Dette er ikke noe enkelt spørsmål fordi de lever i land preget av korrupsjon og maktarroganse. Et hovedmål må være å styrke landenes interne økonomi slik at innbyggerne i større grad kan leve av å dekke hverandres behov. Dette krever igjen en mer rettferdig verdensøkonomi, som respekterer at enkeltland styrker sin interne økonomi. Dette er store og utfordrende oppgaver, som ikke kan løses i denne lille kommentaren, men det er viktig at vi ikke glemmer kvinnene i Bangladesh og alle de andre som sliter med å fremstille billige klær for verdensmarkedet.