Globaliseringen skulle bringe velstand for alle,– med effekter som «risler» ned fra toppen av samfunnspyramiden. Mange har derimot opplevd at verdier trekkes ut av lokalsamfunn og fratar dem kontroll over egen utvikling. Skal vi gjenvinne denne kontrollen, trenger vi økonomisk demokrati. Det må være lokalt forankret og med spredning av økonomisk makt.

ØKONOMISK DEMOKRATI

Å behandle økonomien som et separat teknokratisk domene hvor sentrale verdier for et demokratisk samfunn ikke gjelder, er ikke lenger godt nok. Bakan illustrerer dette ved å peke på vår schizofrene tilnærming til person og forretningsmoral:

«Få forretningsfolk vil være uenig i at beslutninger primært må baseres på å tjene selskapets og dets eieres interesser. Som [en] tidligere sjef for selskapet Goodyear Tire. sa: ‘Hvis du virkelig skulle gjøre hva som passet dine personlige tanker og personlige prioriteringer, ville du ha handlet annerledes, men som sjef, kan du ikke gjøre det’» [Bakan, Joel, 2004:51: The Corporation: The pathological pursuit of profit and power]

I sitt fokus på teknologi har miljøbevegelsen neglisjert det mer grunnleggende spørsmålet om selskapsformer for demokratisk eierskap med eierskapsdesign som støtter etiske, bærekraftige beslutninger.

Et viktig prinsipp for en demokratisk økonomi er å bygge og holde på lokal velstand gjennom lokalt forankret eierskap, noe som impliserer en (re-)lokalisering av økonomien. Ifølge Michael Schuman, forfatteren av boken The Local Economy Solution, viser en mengde studier at for hver dollar som går fra en ikke-lokal til en lokal virksomhet, genereres to til fire ganger inntektsøkningen, to til fire ganger jobbene og to til fire ganger de lokale skattene.

COMMUNITY WEALTH BUILDING (CWB): ØKONOMISK SYSTEMENDRING, MEN MED START PÅ LOKALT NIVÅ

Demokratisk og lokalt forankret eierskap, (re-)lokalisering av økonomien samt redusert ulikhet operasjonaliseres gjennom denne modellen, prøvd ut det siste tiåret i USA og Storbritannia. Preston, en gang beskrevet som ‘Englands selvmord-hovedstad’, ble i 2018 betegnet av PricewaterhouseCoopers som ‘den byen i Storbritannia som hadde forbedret seg mest’. Modellen har 5 sentrale pilarer:

1. Bred spredning av eierskap til eiendom og verdier: Oppbygging av lokalt forankrede selskaper med demokratisk eierskap. Kooperativer, arbeider-, offentlige og ideelle eierskap gjør det mer sannsynlig at verdiene blir værende (ikke lekker ut til fjerne aksjeeiere og hovedkontorer).
2. Lokalt forankret finans, som jobber for lokalsamfunnet. Eksisterende verdier resirkuleres til nytte for realøkonomien, bl.a. ved bruk av kommunale banker, kooperative finansinstitusjoner og investeringer fra offentlige/kommunale pensjonsordninger.
3. Rettferdig arbeidsmarked. Levelønn, arbeidsforhold og fagforeningsrettigheter er stikkord.
4. Progressive anskaffelses- og anbudsprosesser. Se referanse til CWBs forretningsmodell under.
5. Sosialt produktivt bruk av land og eiendom. Eiendomsutvikling bringes under kommunal kontroll.

Prinsippene bak Community Wealth Building.

Som forretningsmodell tar Community Wealth Building utgangspunkt i en kommune/regions utgifter til anskaffelser, drift og vedlikehold:

Spesielt gjelder det ‘ankerinstitusjoner’ – store institusjoner forankret i en kommune/region, inkludert sykehus, høyskoler og lokale myndigheter selv. Rundt disse ‘ankrene’ kan økonomiske økosystemer vokse og stabiliseres og pengestrømmen holdes flytende innenfor kommunale økonomier. Dette gjøres ved bl.a. å tildele mer av budsjettene til lokale leverandører og produsenter, rekruttere arbeidere i institusjonens nærområde samt å være inkubator for lokale kooperativer, andre bedrifter og samfunnsorganisasjoner.

EUs anskaffelsesdirektiv fra 2014, som tillot anbudsprosesser med større vekt på sosiale og miljømessige kriterier, har muliggjort progressive anskaffelsesprosesser, noe byen Manchester i England sier har gitt en innsparing på 85 millioner dollar over en tiårsperiode (Global network for public servants-Apolitical). Anbudskriteriene åpner også opp for en mer aktiv satsing på sirkulærøkonomi, i samsvar med økonomen Kate Raworths argument om at byer må ta ansvar for egne forsyningskjeder.

Men CWB er ikke bare for byer, det er en integrert tilnærming til lokal og regional utvikling. Rent konkret er utgangspunktet for modellen at ressursene og verktøyene allerede finnes, du må bare vite hvor og hvordan du skal lete etter dem. Og gjennom oppbygging av lokalt forankrede og demokratiske eierskapsformer, endres ulikhetsfokuset fra omfordeling alene, til også å gjelde fordeling av selve kildene til verdiskapning. Sammen med et større ansvar for egne forsyningskjeder kan da lokal økonomisk politikk tjene som modell og et ‘frampek’ mot nasjonale storskala-alternativer.