De nordiske landene er blant verdens rikeste, – målt på den måten vi inntil videre definerer og måler inntekt og rikdom på. Dette måles ved hjelp av de klassiske økonomiske, kvantitative målene på brutto nasjonalprodukt. På flere områder stiller disse landene i en særklasse.

Om vi studerer den daglige mediestrømmen i Danmark og de andre nordiske landene, så vitner mange rapporter og analyser om et samfunn hvor det store flertallet av mennesker på mange måter har en ufattelig høy levestandard. Samtidig er det flere og flere som blir sykmeldte på grunn av stress, og flere og flere blir behandlet for depresjon. Det er lang ventetid for unge som trenger behandling på barnepsykiatriske avdelinger. Flere og flere har problemer med å ta seg pauser, ta seg fri, ta ferie på måter hvor man virkelig får god rekreasjon fra arbeidslivet. Det krever stadig mer disiplin for å slappe ordentlig av, fordi vi har organisert oss slik at vi til stadighet blir forstyrret. I dag er det mange barn som vokser opp i så hektiske omgivelser at de må øve seg på eller medisineres med henblikk på å kunne falle til ro. „Alt for mange barn og unge er utenfor seg selv“, sier familieterapeuten Jesper Juul.

Det betyr at de nordiske landene også er land i krise. Stress, overvekt, livstilssykdommer, selvmord, psykiske lidelser og fattigdom. Overgrep på barn, barn som mobbes på skolen og urolige spedbarn. I tillegg store frafall fra videregående skoler, problemer med uro i klassene i barne- og ungdomsskolen og misfornøydhet med undervisning på universitetene. Visse grupper har høy arbeidsledighet, deriblant for mange med akademisk utdanning, vi har budsjettkutt på pleiehjem og derav følgende problemer med omsorg og pleie, og vi ser nye typer sykdommer og sykdommer som øker i styrke og omfang. I tillegg til dette kommer de store og udiskuterbare natur-, dyre-, miljø- og klimautfordringene.

Opphopning av problemer

Det ser ut som at industrisamfunnet med fokus på rask vekst gjør at problemer og symptomer hoper seg opp. Problemer som ikke kan løses gjennom videre økonomisk vekst, økt hastighet, – eller som en av mine kolleger formulerte det på et møte her om dagen: „Det nytter ikke å fortsette å rasjonalisere“. Med det mener han noe i retning av: Det nytter ikke å fortsette å gjøre tingene på samme måte, det nytter ikke å fortsette å løse problemene vi står overfor med samme tankegang og fremgangsmåter som har skapt dem. Nye veier er helt nødvendige.

Alt dette tyder på at det er noe som er ute av balanse. Noe som ikke stemmer, for å si det mildt. Det er noen kjeder som hopper av når vi forsøker å beskrive og forklare samfunnet vi har i dag og hvordan det utvikler seg. Vi er rike. Ja, til og med i verdensklasse. Og vi er i krise. Vi har stor arbeidsløshet. Vi setter utrolige krefter inn på å få mennesker gjennom utdanning og få folk i arbeid, selv om det ikke er tilstrekkelig tradisjonelt arbeid. Men er et land rikt, som har alle disse problemene og symptomene? Er det fornuftig å definere all utdanning som ensidig og utelukkende retter seg mot et arbeidsmarked (som ikke finnes), eller skal vi frem til at det skal ha en verdi i seg selv å ha en utdanning? Skal det være verdifullt også å være utenfor det formelle og offisielle arbeidsmarkedet, og skal det være flere offisielt aksepterte og verdsatte oppgaver? Et slags tredje arbeidsmarked, hvor de som er utenfor det formelle arbeidsmarkedet arbeider og løser oppgaver? Skal vi revidere de gamle måter og anskuelser vi har plassert og definert oss selv og samfunnet etter i løpet av de siste tiårene og snu noe av dette rundt, slik at det kommer til å se helt annerledes og mer bærekraftig ut?

Vi har utviklet en arbeidsdeling i de nordiske samfunnene, som innebærer at vi kan opprettholde en situasjon hvor mindre enn halvparten av den såkalt arbeidsdyktige befolkningen offisielt er i arbeid. Dette vil endre seg i løpet av de neste ti årene, mye på grunn av den demografiske utviklingen med det økende antallet eldre. Slik har vi tradisjonelt sett det, bl.a. annet fordi mange kommer til å gå av med pensjon i de kommende årene. Og vi har antatt at nettopp så mange vil gå av med pensjon at det vil kunne medføre at mange av de som i dag er arbeidsløse vi bli sysselsatte. Slik kan vi igjen se frem til en periode med en form for tradisjonell full sysselsetting. I dag er det grunn til å stille spørsmål ved et slikt scenario. Jeg tror at vi grunnleggende står overfor helt andre problemstillinger i det danske samfunnet som innebærer at vi må tenke annerledes om arbeid, utdanning, fritid og frivillighet. Dette vil inkludere å tenke nytt og annerledes om hva som er det tradisjonelle arbeidsmarkedet og hva som kan utvikles til å bli et tredje arbeidsmarked. „De som ikke duger til noe, duger til noe annet“. Jeg er overbevist om at det er gode grunner til å endre på noen av de nåværende systemene. Vi kan ikke fortsette med å opprettholde en retorikk og noen systemer som holder oss fanget i en slik ekskluderende tankegang, hvor man enten er inne i det formelle arbeidsmarkedet eller så er man helt utenfor. Dette er en definisjon og en retorikk som nesten setter likhetstegn mellom arbeidsløs og verdiløs.

Kan man forestille seg en verden hvor vi som utgangspunkt er fornøyde med tingene slik som de er? Ikke på en resignert og oppgitt måte. Men med rot i en grunnleggende takknemlighet for det som er? Kunne man forestille seg den nærmest blinde, ureflekterte, usiviliserte og voldsomme form for veksttankegang som vi nærmest tar for gitt og som noe naturlig, – kunne man forestille seg at denne automatiske og ubevisste måten å forholde seg til fremtiden på kan justeres, korrigeres og langsomt avløses av noe annet, mer avslappende, sivilisert, reflektert, bærekraftig og klokere? Og kunne man forestille seg dette utviklet samtidig med at vi får produsert alle de materielle goder, matvarer og annet som vi ønsker oss og har behov for?

Et annet vekstbegrep

Kunne man med dette som utgangspunkt forestille seg et mer nyansert vekstbegrep? Et vekstbegrep hvor utvikling og vekst er interessante og levende forestillinger, og hvor utviklingen og veksten ikke bare handler om flere kroner, mer fysisk produksjon, mer fysisk forbruk, for mennesker som allerede forbruker altfor mye. Men der hvor vekst og utvikling også gjelder i andre dimensjoner, – i kulturelle, sosiale, spirituelle, følelsesmessige, kunstneriske og andre dimensjoner. Og som kanskje også inngår i forestillinger om jevnere og mer rettferdige fordelinger av alle nåværende og fremtidige verdier og ressurser. Kunne man forestille seg politikere bruke et språk som handler om noe annet og noe mer enn å ‘tette hull’, å ‘betale regninger’, å vokse, å konkurrere og å spare? Kunne man forestille seg en ny generasjon av politiske ledere som tenker, føler og snakker mer nyansert, i flere dimensjoner, i flere lag enn det vi har vennet oss til nå? Kunne man på samme måte forestille seg bedriftsledere i både private og offentlige virksomheter bruke et mer nyansert språk, tenke og føle i andre retninger enn de sedvanlige? Vekst, spare, rasjonalisere? Ja, det kan man, og vi er i gang.

Steen Hildebrandt sitter i Merkurs representantskap.