Nr. 2020/2
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Aktuelle bøker

Den nye fremmedfrykten

Arne Øgaard

En viktig belysning av nye destruktive tendenser i vårt samfunn.

Fremmedfrykt har mange uttrykksformer. Fra de som skyter fredelige folk, via de som hyller Hitler, hetser jøder og frykter raseblanding, til de som hevder at muslimenes tilstedeværelse undergraver vår nasjonale kultur. En ny og voksende gruppe i dette spekteret kalles de identitære. De presenterer seg som ikkevoldelige og motstandere av jødehat, nazisme og fascisme. Mange har akademisk utdannelse.

Danske Rasmus Hage Dalland reiste rundt i to år for å undersøke hvem disse egentlig er, og hans observasjoner er nå utgitt på norsk i boka Identitær. I sluttkapittelet kommer det fram at spesielt de franske identitære har problemer med å holde seg til de ikke-voldelige idealene. Hvis vi ser bort fra slike avvik, er det viktig å spørre om hvorfor noen tiltrekkes av en slik bevegelse.

Hovedbudskapet er at Europa er truet av masseinnvandring, og at de nasjonale kulturene kan gå tapt. Men bortsett fra folkedans og tradisjonelle matretter har de få forestillinger om hva dette europeiske eller nasjonale egentlig er.

De stiller heller ikke spørsmål om den internasjonale underholdningsindustrien kan være en større trussel. Kristendom er utfordrende for denne gruppen fordi det kristne tilhører den europeiske kulturen, men samtidig er de ikke spesielt begeistret for religion. De hevder at multikulturelt mangfold har vist seg mislykket, men selv opplever jeg mange gleder i det multikulturelle Norge.

I menneskehetens evolusjon bør den sterke vektleggingen av det nasjonale være et tilbakelagt stadium. I møter med steinerskolelærere fra hele verden opplever jeg et større fellesskap med mine internasjonale kolleger enn jeg gjør med mange nordmenn jeg møter i hverdagen.

Interessefellesskap og felles visjoner kan skape sunnere samhold enn blodsbånd og nasjonalisme. Det positive med globaliseringen kan være en økende bevissthet om at vi er én menneskehet, men skal dette bli en realitet trenger vi en felles og fordypet forståelse av hva det er å være menneske.

Interessefellesskap og felles visjoner kan skape sunnere samhold enn blodsbånd og nasjonalisme. Det positive med globaliseringen kan være en økende bevissthet om at vi er én menneskehet, men skal dette bli en realitet trenger vi en felles og fordypet forståelse av hva det er å være menneske.

Ingen av de identitære vi møter i boka bekymrer seg for medmennesker som flykter fra krig og nød. De snakker bare om remigrasjon, om hvordan de skal få sendt folk ut, spesielt kriminelle og alle som ikke viser vilje til å tilpasse seg europeisk livsstil. Noe av det gåtefulle er at de identitære er spesielt store i land i Øst-Europa med liten innvandring.

Blant de som slutter seg til denne bevegelsen, er det flere som har erfart vold fra innvandrere. Det er åpenbart at det å ta i mot mennesker for varig integrering krever en større innsats enn mange europeiske land har klart å yte. Dette har skapt gjengmiljøer og en del negativ oppførsel, men de identitære overdriver slike episoder og nevner aldri alt det positive innvandrere bidrar med i vårt samfunn.

Et annet moment som motiverer folk til å delta i denne bevegelsen, er at de har opplevd ensidig og usaklig fordømmelse fra motgrupper, som antifascister og den politiske venstresiden. Alle med fremmedfrykt er ikke nazister, også mennesker med innvandringsskepsis må få uttrykke sine meninger og bli omtalt som det de er og ikke bli dømt for å være for noe verre.