I boka redegjør han for situasjonen i verden ved å argumentere ved hjelp av motsetninger. Som sult – mett, krig – fred, for lite – for mye, høyre – venstre. Han går gjennom situasjonen i verden, ressurs for ressurs, ved å vise til eksempler som bekrefter at forvaltningen av våre felles ressurser er ute av kontroll dersom vi forutsetter at dette er et fellesgode. Og det er nettopp denne forståelsen av verden som et fellesgode som er Øgaards poeng i mye av den argumentasjonen han bruker for den tredje vei.

En vei som bygger på samarbeid i motsetning til konkurranse og konfrontasjon. Et samarbeid som må forståes dit hen at det må bygge på dialoger mellom ytterpunktene i dagens systemer. Gjennom alle eksemplene som vises, på den ene side og på den andre side, kommer det svært tydelig frem at det kreves nye handlingsalternativer. Handlingsalternativer som har en annen verdiforståelse og som ved å stille spørsmål prøver å få med seg helheten og kompleksiteten i veien mot den tredje vei.

For svært mange av oss blir de store globale problemene verden står ovenfor vanskelig å ta stilling til, utfordringene er for mange. Det er mange aktører som hevder at de har løsninger, på samme tid som signalene fra vår klode om at ikke alt er som det skal være er åpenbare. I dette perspektivet var det fint å lese en optimistisk og handlingsrettet Arne Øgaard i hans nye bok En tredje vei på Vidarforlaget. Her gjennomgår han ulike dilemmaer ved å diskutere de normale veier for så å meisle ut en tredje vei, en vei hvor ikke målet er klart, men hvor løsningen blir til underveis. Handlingsalternativene står ofte i motsetning til hverandre, og det er disse motsetningene som etter Øgaards tanker må brukes på en konstruktiv måte til å finne nye veier.

Han starter boka med å forklare noen viktige begreper for så å sette disse inn i en sammenheng. En viktig presisering i starten er utredningen om begrepet økonomi og da sett i perspektiv av bærekraftig utvikling. Vekst­begrepet blir diskutert med spesiell fokus på de negative konsekvenser av kvantitativ vekst, og det argumenteres for en mer kvalitativ vekst. Her kommer skille­linjene tydelig frem når de politiske utfordringer diskuteres med valget mellom blått og rødt, – hvor den tredje vei viser til et nytt mulighetsrom som er bygd på undersøkelse og dialog i motsetning til konkurranse og utelukking.

Han går gjennom en rekke områder som ressurssituasjonen, politikk­områder, arbeidsmarkedspolitikk, realøkonomi og finansøkonomi for å nevne noe. På alle disse områdene klargjør han på en enkel måte de rådende oppfatninger både på den ene side – og på den andre side. For så å prøve seg på å stake opp en tredje vei. Det er oppstikkingen av denne tredje veien som kan være inspirerende å delta i – nettopp fordi han argumenterer for at det er veien som er målet. En vei som må skapes gjennom et engasjement hvor handlingene skal være basert på kjærlighet til verden i motsetning til kortsiktig profitt.

I denne sammenhengen blir det viktig å forstå verden som et fellesgode som vi alle har et ansvar for å ta vare på ved hjelp av samarbeid og utvikling i motsetning til konfrontasjon og utnytting. Denne refleksjonen blir etter mitt skjønn noe av det viktigste som står igjen etter å ha lest En tredje vei. En bok som inspirerer til løsninger gjennom engasjement. Tiden for apati er ute. Øgaard viser vei.