Ovennevnte skriver filosofene Arne Johan Vetlessen og Jan-Olav Henriksen i sin siste bok. De innrømmer at det ikke finnes enkle svar, men de gjør en rekke refleksjoner rundt hovedtemaet etikk. De skriver at etiske problemer handler om hva som er klokt og godt å gjøre, uten å ha et klart svar. Mens moralske problemer oppstår når vi vet hva som er rett, men ikke gjør det. Når det gjelder klima, er det mye vi vet vi burde gjøre, men som ikke blir gjort. Et grunnleggende spørsmål er hvem som skal gjøre hva. Det dreier seg om en total endring av både økonomien og det øvrige samfunnet, noe som synes langt utenfor både kompetansen og makten til dagens politikere.

Forfatterne er ikke teknologioptimister, og de hevder at det eneste realistiske er å være pessimister. De refererer til undersøkelser som viser at mange vet hva som bør gjøres, men at de likevel ikke gjør det. Er det fordi vi ikke selv opplever problemene på kroppen? Er det fordi vi mangler fora hvor vi kontinuerlig kan bevisstgjøre hverandre, utvikle konkrete løsninger og bidra til felles ansvar? Er det fordi vi mangler bevissthet om hvordan markedskreftene påvirker våre laveste drifter og begjær? Er det fordi mange handlinger kan true vår egen økonomi og vårt økonomiske system? Eller mangler vi kunnskap om og inspirasjon fra de etiske dydene? Disse og mange andre spørsmål blir diskutert ut fa ideene til en rekke kjente filosofer.

Jeg opplever forfatterne som pliktetikere. De fremhever plikten til å overlate jorda i en brukbar stand til våre etterkommere. Siden dette ikke ser ut til å skje, trenger vi sterkere inspirasjon. Her holder det åpenbart ikke bare med å få stadig flere fakta, og forfatterne fremhever verdien av naturopplevelse. Sanselig og emosjonell erfaring kan oppheve noe av den fremmedgjøringen mange i dag opplever i forhold til naturen.

Forfatterne legger vekt på at endringene må gjøres av fellesskapet, men peker samtidig på betydningen av at enkeltpersoner som Greta Thunberg kan gå foran og vise vei. Som foreldre kan vi være gode forbilder for våre barn. Skolen kan understøtte utviklingen av frie, bevisste og handlingsdyktige mennesker, men boken går i liten grad inn på hvordan skolen skal endres slik at det blir en realitet. Dette er et eksempel på at mange emner blir behandlet noe kort, men å gå inn på et tema som hvordan vi må omforme økonomien, vil jo kunne kreve en egen bok. Her er det tross alt de etiske spørsmålene som står i sentrum.

Forfatterne er opptatt av at vi må ivareta demokratiet og utvikle dette slik at det blir i stand til å takle miljø- og klimautfordringene. Men de viser også forståelse for ikkevoldelige aksjoner fra Extinction Rebellions. De peker på det paradoksale i at de som ønsker å stoppe oljeselskaper og andre som bidrar til klimagassutslipp, får høye bøter, mens de som bidrar til forurensingen slipper unna. Det er et eksempel på hvor avhengige vi er av det som undergraver vår fremtid.

Mange av de sentrale spørsmålene i klimadebatten blir belyst med kloke og viktige tanker, men uten at det pekes ut noen klar vei fremover. Men et viktig punkt er påminnelsen om at det å dynge på med negative opplysninger ikke nødvendigvis fører til handling. Forfatterne påpeker at solidarisk praksis lettest inspireres av eksempler på mennesker som tar ansvar, viser handlingsvilje og tenker langsiktig.

Jan-Olav Henriksen er både filosof og teolog, men i boken er mennesket omtalt som et rent naturvesen. Selv om pave Frans er referert, savner jeg en drøfting av om et kristent eller spirituelt menneskesyn kan inspirere til begeistret handling. Begeistret betyr jo beåndet, og i en verden som tynges av materialisme, kan det trenges et menneskesyn som strekker seg ut over det rent materielle.