Å starte opp produksjon i et U-land

De som bestemmer seg for at å tjene mest mulig penger på kortest mulig tid, kan klare det i det billigste landet. Eventuell kritikk kan man avfeie ved å si at man følger landets lover, selv om man vet at den aktuelle regjering antagelig er korrupt og at denne ‘lovfestede’ minimumslønnen langt i fra dekker et akseptabelt livsbehov for arbeidstakeren, og slett ikke dens øvrige familie.

En annen løsning er alle variasjoner av en gylden middelvei. For eksempel å fortsatt produsere der det er billig, men betale dem litt mer slik at man i hvert fall ligger noe over det som er minimumslønn, noe større bedrifter ofte anser som godt nok til å kunne reklamerer med at de tar sosialt ansvar.

Vi i Alpaca Family har imidlertid gått til den andre ytterligheten, noe mange hevder er galskap om man ser på det økonomiske aspektet med ‘business’-øyne. Da undertegnede startet bedriften, var det på bakgrunn av egenskapene til alpakkafiberen. Alpakka er verdens mest isolerende og selvregulerende materiale, mykt og deilig og ideelt til norsk vintertemperatur. Samtidig er det kåret til verdens mest bærekraftige klesmateriale, da produksjonen verken forurenser eller bruker opp ressurser eller areal som kunne vært brukt til noe annet.

Hvor skulle man begynne?

Ved oppstarten av Alpaca Familiy måtte jeg velge hvem som skulle få produsere disse produktene og på hvilken måte. Valget ble tatt på bakgrunn av egne erfaringer, bekjentskapers erfaring, teorier og personlige verdier. Jeg bodde i Brasil som utvekslingsstudent hos en familie i et marginalisert strøk og levde da midt oppe i disse problemstillingene. Her spurte folk meg jevnlig om kundene i vestlige land ikke brydde seg om hvordan produktene deres ble laget. Det kunne jeg den gang ikke gi noe godt svar på.

Som voksen har jeg jobbet i Norge som arbeidsleder innen attføring i et team med arbeidspedagoger og psykologer og er selv veldig opptatt av pedagogikk. Jeg hadde lenge hatt tanker om at det hadde vært interessant å forsøke å få mennesker i u-land ut av det uføret de befinner seg i ved hjelp av samarbeid, og plutselig sto jeg altså der, med et produkt som skulle produseres. Jeg hadde valget mellom fokus på å tjene penger eller et interessant prosjekt med mulighet til å få et lite samfunn opp av elendighet og mulig inntjening på sikt. Valget ble ikke raske penger.

Første delen av prosessen med å finne en etisk produsent ble en stor skuffelse. Jeg lette blant mange produsenter i Sør-Amerika og spurte dem om de produserte etisk hvorpå svaret var ja fra samtlige. Når man så begynte å undersøke, viste det seg raskt at de ikke hadde noen grunnleggende forståelse for hva konseptet etisk dreide seg om, men de er vant til å gjøre kunden til lags. Samme hva kunden spør etter så svarer man ja.

I neste omgang lette jeg blant hjelpeorganisasjoner og tenkte at disse burde man i hvert fall kunne stole på. Jeg var forberedt på at det kom til å bli en lang prosess. Og det var nettopp det jeg endte opp med; produksjonen min startet hos den privateide hjelpeorganisasjonen Alpaca Norway Andes.

Å få bygge opp fair trade, samarbeid og systemer i et samfunn i komplett kaos

Prosessen vår har vært ubeskrivelig utfordrende. Samtidig har det vært utrolig lærerikt, og jeg har lært mye om å arbeide i fullstendig uforutsigbare omgivelser. En av de største utfordringene i U-land er mentaliteten eller kulturen som har utviklet seg i generasjoner og som under deres tidligere vilkår fungerte som beskyttelse, men som nå fungerer som en total brems hvis man forsøker å oppnå et definert resultat.

Det er vanskelig å få til noe som helst i et land hvor befolkningen gjennom generasjoner har mistet all tillit.

En av faktorene man regner som grunnleggende for den vestlige verdens velstand og vekst er at befolkningen har en eller annen form for tillit; til samfunnet, til mennesker og til at det de gjør påvirker resultatet. Norge er ett av de landene i verden med høyest generell tillit.

Man regner med at denne tilliten har en enorm økonomisk verdi, fordi det gjør at folk samarbeider, investerer (for eksempel tiden sin), tenker langsiktig og sparer oss for omfattende kontrollsystemer. Nordmenn oppdrar barna sine til tillit og regner med at man stort sett kan stole på at offentlige tjenestemenn gjør det de er betalt for å gjøre og at de ikke har alternative målsetninger om personlig vinning. Alt dette som vi nordmenn tar for gitt, det kan mangle totalt og bli hovedproblemet med å jobbe i et U-land.

Mennesker tilpasser seg det samfunnet de lever i. I Norge er vi avhengig av tillit, og i U-land kan for stor tillit være livsfarlig. Noen av de største forskjellene i deres samfunnsstruktur er at de som er satt til å utføre viktige oppgaver ikke gjør det de skal, stort sett fordi lønnen er så lav at de ikke greier å leve av den. Politiet fungerer noen ganger som politi og noen ganger på oppdrag fra private aktører, og andre ganger som mafia for egen vinning, slik at man ikke kan regne med at det eksisterer noen som håndhever lovene. Lærere har ofte en tilleggsjobb, slik at de sjelden dukker opp når de skal, så barna ikke får ønsket undervisning – hvorpå foreldrene slutter å sende dem til skolen. Samfunnsinformasjon er såpass propagandabasert at folk slutter å tro på det de blir fortalt, både innenfor skole, nyheter og helsevesen, osv. Viktig kunnskap når ikke fram i mengden av propaganda eller reklame innpakket som objektiv informasjon i kanaler man skulle tro var seriøse. Folk er forvirret og har ikke kunnskapsnivået som kreves for å kunne sile informasjon, dermed skrur de av ‘lærings-kanalen’, tar ikke til seg informasjon av noen art og til slutt resignerer.

Å jobbe med mennesker med en slik bakgrunn og starte en bedrift som er basert på samarbeid er et omfattende prosjekt. Men med stor interesse og en viss kjennskap til både psykologi, pedagogiske hjelpemidler og motivasjonsincentiver er det allikevel utrolig spennende å se hvordan mennesker utvikler seg og hvor de er nå i motsetning til da vi startet. Ofte er langsiktig tenking i utgangspunktet ikke-eksisterende i slike samfunn, og dermed noe vi må ta oss av selv for så å pålegge dem å være med på. Mange av arbeidstakerne har også ofte opplevd forferdelige hendelser i livet sitt, og traumatiserte mennesker har som vi vet en del tilleggsproblematikk, som konsentrasjonsvansker, lærevansker osv.

Etisk drift møter offentlige hindringer

Det er så få som driver innen denne nisjen at man i kontakt med norske autoriteter raskt kan oppleve å falle mellom to stoler. I Norge finnes det ikke noe kategori for så langsiktige oppstartsprosjekter som Fair trade eller økologiske produksjonsbedrifter er nødt til å være. For eksempel krever skatteetaten at du enten er hjelpeorganisasjon eller næringsdrivende, eller så driver du hobbyvirksomhet. Som næringsdrivende skal målsettingen være å tjene penger, og du får to år til å kunne leve av driften, ellers mister du rettigheten til MVA-fradrag, som i praksis vil si at produktene belastes MVA både hos oss og deretter med ny MVA om vi selger til butikker, og ender opp med dobbel og opptil trippel MVA før den når kunden. Dette fører til at vår bedrift ikke lenger selger våre produkter via butikker. Hvis du ikke har en annen jobb mens du gründer, er du utenfor systemet hvis du skulle bli syk eller ufør mens du holder på, og hvis du har en annen jobb så mister du også de rettighetene du har opparbeidet deg der fordi du driver med noe ‘udefinerbart’ ved siden av. Dette vil jeg tro er den største grunnen til at folk nøler med å starte egen bedrift, for uansett om du starter med ett ben eller begge bena samtidig, er den personlige risikoen enorm før du engang har begynt å investere sparepengene i bedriften. Norge har en laaang vei å gå for å ikke diskriminere gründere i oppstartsfasen, og da spesielt gründere som starter noe etisk med langt tidsperspektiv.

Vanskelig å begrense fokusområdene innen etisk drift

Ved å drive Fair trade er prioriteringen av hjelpetiltakene en stor utfordring. Man ser så mange behov, og man ønsker å favne over alt innenfor økologi, ta vare på familiene, styrke skolen, investere i produksjonsmidler, velge de svakest stilte som virkelig trenger en jobb som ansatte, opplæring og utdanning av analfabeter, hjelpeprosjekter for folk med handicap og kurs om ernæring. Men økonomien må gå rundt, slik at man er nødt til å la noen utfordringer stå ubehandlet, kanskje for en periode eller kanskje for alltid. Salget av produktene og personlige innvesteringer er de eneste midlene vi har til disposisjon, og som business-segment startet det hele i kategorien ‘galskap’. Hjelpeorganisasjonen vi startet som kunde hos, forsøkte å dekke alle behov med en gang og gikk konkurs på veien. Vi overtok og fikk etter hvert produksjonen opp og stå. Mange ganger står man også overfor paradokser hvor til og med to etiske perspektiver kan representere en problemstilling som ikke lar seg løse med å ta hensyn til begge. Mange som har jobbet i vår produksjon og lært seg yrket, har etter hvert startet sin egen produksjon av alpakkaklær for turister. Dette viser jo at prosjektet har lyktes med å få folk ut av passiviteten og i stand til å planlegge og tenke langsiktig med bakgrunn i det vi har lært dem.

Å få etiske produkter tilgjengelig og synlig for kunden i Norge er utfordrende

Selv om man produserer etisk har man samme behov som andre produsenter. Kunden må finne produktet, like produktet og kjøpe produktet. Når man har valgt å drive Fair trade, er dette noe som påvirker alle valg. Som regel må jeg forklare dette i detalj til samarbeidspartnere, for butikkene vi selger til, media, osv. kan det være komplett uforståelig at vi ikke gjør det som er enklest. Selv folk som uttaler at de er for Fair trade stiller seg ofte helt uforstående til hvor mye ressurser og tid som faktisk er lagt ned i dette og hvordan dette påvirker hva vi har å rutte med for å få opp salget. Vi er nødt til å tenke alternativt, for vi har for eksempel ikke markedsføringsmidlene som er standard innen ‘fast fashion’, og vi har heller ikke mulighet til å selge våre produkter like billig inn til butikkene som produkter som ikke er produsert fair trade. I klesbransjen plusser man på prosenter, så jo dyrere produktet er i produksjon, jo mer skal alle de andre ha også i hvert av de påfølgende leddene. Dette systemet fungerer godt i et samfunn der poenget er å presse prisene i første ledd, og alle valg blir gjort med bakgrunn i hvem som kan produsere billigst, men man må omstrukturere hele løpet hvis man handler med fair trade varer og varene skal nå kunden til overkommelige priser. Ideelt sett kunne salgsleddene og tollvesenet plusset på en fast sum for like plagg, slik at kunden kun betalte for ekstrakostnaden til produksjonsleddet. Ekte fair trade forhandlere har full forståelse for denne tankegangen, mens vanlige butikker for det meste ønsker å gange opp prisen med sine vanlige kalkyler. For å greie å møte dem prismessig må vi produsere større volumer. Dette er den andre av to grunner til at vi for tiden kun selger på nett.

Å vokse videre i fremtiden

Tatt i betraktning at det er komplisert å drive etisk, er det utrolig givende og lærerikt og gir en god følelse. Problemstillingene er løsbare på sikt, men man må ofte dypdykke i hvert enkelt tema for å finne de gode løsningene og bygge alt sten på sten. Imidlertid blir resultatet særdeles tilfredsstillende, samtidig som vi håper andre setter pris på det og ser verdien av det. Vi er veldig takknemlige for all hjelp vi kan få, for alle dere som anbefaler oss og som finner oss på både nett og Facebook og sprer budskapet vårt til andre.

Å se hvor firmaet er om 10 år blir spennende. Det er mulig det ikke blir med meg selv i forsetet, for forskjellige faser krever forskjellig kompetanse, og akkurat nå ser jeg behovet for både å spre ansvaret på eiersiden samt å tilføre ny kompetanse. Vi tar gjerne imot henvendelser fra dem som er interessert i å jobbe med oss eller ønsker å høre mer.