Foreldrene virker ofte lite interessert i hva slags pedagogikk de ulike skolene tilbyr. Mange velger nærmeste skole i frykt for at barn skal bli ensomme. Få våger å spørre om hva slags pedagogikk som trengs for å møte fremtidens utfordringer.

Norske politikere mener å ha oppdaget at alt for mange barn hverken lærer å lese, skrive eller regne. Mange barn kan jo lese og skrive allerede før de begynner på skolen, hvorfor er det da så mange som ikke kan det når de har tilbragt 10 år med øvelse? Det finnes selvsagt barn med konsentrasjonsvansker og spesifikke skrive- og lesevansker. Barn som trenger en spesiell oppfølging som de ofte ikke får fordi de ikke blir oppdaget, fordi foreldrene er redde for deres barn skal stemples som unormale eller fordi skolene ikke har tilstrekkelig ressurser eller kompetente spesialpedagoger. Men hvis vi ser bort fra disse kan de fleste lese, de gjør det bare ikke så godt i ulike prøver på leseforståelse. Det vil si prøver hvor du skal svare på noen spørsmål etter å ha lest en tekst. Da Harry Potter bøkene kom, viste det seg at selv mange av de virkelig lesesvake kunne sitte i timevis med nesen i en bok. De svake resultatene i leseforståelse kan derfor skyldes at skolen at fylt av for mange uinteressante tekster, tekster som ikke berører elevenes opplevelse av hva som er vesentlig. Dette gjelder også mange av PISA-oppgavene. En kan selvsagt spørre om Harry Potter bøkene sa noe vesentlig. De berørte i det minste det evig aktuelle temaet om det godes kamp mot det onde.

Politikere og byråkrater har ønsket å styre skolen ved å innføre en rekke detaljerte kompetansemål. Disse bærer preg av at mange har ønsket å få med sitt yndlingstema. Å skape god undervisning av dette mangfoldet er utfordrende. Målene er i liten grad samordnet med barnas utviklingsnivå og de målene for menneskelig utvikling som står i den norske læreplanens generelle del. Manglende sammenheng i målene gjør at undervisningen blir springende, noe som lett kan slå ut i manglende ferdigheter i fag som matematikk.

De detaljerte kompetansemålene og hyppige kontrollprøvene har ført til at elevene har blitt bedre i de ferdighetene som testes. Men det er et spørsmål er om dette ikke fremmer en kortsiktig pedagogisk tenkning. En tenkning som er rettet inn mot neste prøve og ikke mot hva fremtiden krever av de unge. Vi må spørre oss om dagens skoler utvikler den ansvarsfølelse og kreativitet som trengs for å møte de store oppgavene verden nå står overfor? Det store fokus på teoretiske kompetansemål har ført til en svekkelse av de kunstneriske fagene, enda omfattende undersøkelser har vist* at seriøs undervisning i kunstfag virker styrkende både på elevens utvikling og deres ferdigheter i de teoretiske fagene.

I friskolene har pedagogikken ofte lagt større vekt på kreativitet og menneskelig utvikling. Ulike skoler har arbeidet med dette på ulike måter. Foreldre har hatt mulighet til å vurdere forskjellige former for pedagogikk og å velge skole for sine barn. Erfaringer fra friskolene har også gitt impulser til utviklingen av den offentlige skolen. I de siste årene har vi sett et økt press på friskolene for at de skal ha de samme kompetansemål og tester som den offentlige skolen. Friskolenes egenart er truet og dermed også det pedagogiske mangfoldet. Det må selvsagt stilles krav til friskolene, men hvis disse blir for detaljerte og styrende vil vi ikke friskolene kunne utvikle sin egenart.