Artikkelforfatteren Jannike Østervold er Nestleder, ass. banksjef og jobber med IT og markedsføring i Cultura Bank.

Jeg leser akkurat nå en bok som heter The sweet spot, how to accomplish more by doing less av Christine Carter. Mye av det som står der ligner på ting jeg har lest før. Ikke at det gjør noe, det kan være fint å få presentert temaer fra litt forskjellige vinkler.

Uttrykket ‘sweet spot’ brukes blant annet i golf – det er det punktet på køllebladet som gir best effekt. Overført på mennesker oppfatter jeg det som den kombinasjonen av omstendigheter som gjør at du opplever at alt glir perfekt.

Som økonomistudent lærte jeg om nyttemaksimering at som konsument var det om å gjøre å skaffe meg den kombinasjonen av varer og tjenester som gjorde at jeg opplevde størst mulig nytte for pengene jeg hadde til rådighet. I disse modellene var det en forutsetning at alle deltakere hadde full informasjon.

Dette er ganske langt fra hverdagslivet og virkeligheten. Maksimeringstankegangen, at du alltid skal få det beste ut av enhver beslutning, kan fort bli en felle, som gjør at det blir vanskelig å bestemme noe som helst. For det kunne jo hende at du kunne få noe som var enda bedre hvis du bare sjekket noen flere alternativer. Forskning har vist at vår kapasitet til å ta beslutninger er begrenset, jo flere beslutninger du allerede har tatt i løpet av en dag, desto mindre kapasitet har du igjen til å ta den neste. Med hele verden tilgjengelig på internett er det nesten ingen grense for hvor mye tid vi kan bruke på å lete etter informasjon. Og jo flere alternativer du undersøker, desto mer tid, krefter og dyrebar beslutningsenergi bruker du.

Herbert Simon inførte i 1957 en ny modell, der nyttemaksimering ble erstattet av det han kalte ‘satisficing’, som betyr at konsumenten nøyer seg med noe som er ‘godt nok’, som altså ikke nødvendigvis er det aller beste han/hun kunne oppnå.

Hvis du tenker over hvordan du selv og dine nærmeste tar beslutninger, så kjenner du kanskje begge typer. Selv er jeg på vei til å bevege meg fra ‘maksimerer’ til ‘satisfier’.

De jeg for 5–6 år siden skulle kjøpe ny PC, brukte jeg så lang tid på å undersøke alle mulige alternativer at jeg ikke klarte å få tatt noen avgjørelse før det gamle utstyret brøt sammen, og det plutselig var helt krise, og jeg måtte ta en rask beslutning og endte med å kjøpe nesten maken maskin til den jeg hadde fra før. Like vanskelig var det å bestemme meg da jeg skulle kjøpe ny telefon, så jeg ventet til den gamle ikke virket lenger – og endte opp med å velge en annen enn jeg egentlig hadde bestemt meg for på grunn av leveringstiden.

Da jeg i fjor skulle bytte PC igjen, hadde jeg innsett at min bruk av hjemme-PC ikke var spesielt avansert, så egentlig ville en hvilken som helst ny PC kunne dekke behovet. Jeg trengte derfor ikke å sjekke alle mulige tekniske egenskaper, men ville ha en maskin som hadde ca. 14 tommers skjerm, veide mindre enn 2 kg og hadde et design og et tastatur som jeg likte. Ett enkelt besøk til en forhandler, så valgte jeg den som passet best av de maskinene som sto utstilt. Den var god nok.

Forskning har vist at ‘maksimerere’ er mindre lykkelige enn ‘satisfiere’. Hvis du er en perfeksjonist som har tatt en beslutning – og det senere viser seg at det hadde vært mulig å velge et enda bedre alternativ, så vil perfeksjonisten ha en tendens til å ergre seg mer enn den som var fornøyd med noe som var godt nok.

Mitt forslag er at vi snur på uttrykket «Bare det beste er godt nok» og i stedet begynner å si «Godt nok er det beste!»