Nr. 2016/3
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Aktuelle bøker

Grønn diskurs

Arne Øgaard

Svein Hammer er sosiolog og forsker i norsk politisk kultur. Han har vært aktiv i Høyre og senere i utvikling av Miljøpartiet De Grønne (MDG), men har nå vendt tilbake til sin forskerposisjon hvor han prøver å belyse det som skjer. I boka Grønn politikk tar han utgangspunkt i det han kaller diskurser og definerer det som omskiftelige prosesser hvori virkeligheten møtes, bearbeides, representeres, ordnes og gis retning.

Slik jeg oppfatter det så dreier det seg i denne sammenhengen om å belyse hvordan de politiske partiene forholder seg til miljøproblemene og i større eller mindre grad bestreber seg på å finne en miljøvennlig retning.

Boka innledes med 65 siders historisk skisse av utviklingen til det moderne forbrukersamfunnet. I den norske modellen har dette foregått i et samspill mellom næringslivet, staten og arbeidslivsorganisasjonene. Alle har ønsket høyere materiell velstand. En slik skisse må selvsagt bli mangelfull. Jeg savner det internasjonale perspektivet, mer om reklamebransjens innflytelse og noe om hvordan utviklingen av et rent materialistisk livssyn har preget nordmenns verdivalg.

I neste del får vi en oversikt over den grønne tenkningens utvikling fra Rachel Carson via Arne Næss til pave Frans. Det har skjedd en utvikling fra natur- og miljøvern til et mer helhetlig økologisk syn. «Det vesentlige her er ikke hvilke regler vi følger, men at vi utvikler en indre visshet om at naturen må beskyttes og ivaretas mer enn tidligere. (…) Slik kan en økologisk bevissthet utvikles, der vi ser vår eksistens i relasjon til naturen, og der vi innser at også mennesket må kunne utfolde seg – men ikke som herskere».

Dette er tanker som i større eller mindre grad har trengt inn i manges hoder, og i tillegg har vi fått bærekraftbegrepet, som understreker at vi må ta vare på jorda og dens ressurser også til fremtidens mennesker. På hvilken måte slike verdier har fått gjennomslag i norsk politikk og i hvilken grad de har blitt prioritert i forhold til kravet om økt økonomisk vekst blir så grundigere belyst blant annet i forhold til MDGs prinsipprogram, Stoltenberg-regjeringens Perspektivmelding og i forhold til ideologiene liberalisme, sosialisme, anarkisme, feminisme og konservatisme. Hvis en legger godviljen til, kan det finnes grunnlag for en grønn poltikk i alle disse ideologiene. Det er derfor ikke overraskende at det strømmet til folk fra helt ulike retninger da partiet MDG begynte å få større oppslutning. Den meste interessante delen av boka for meg er den som skildrer møtet mellom disse ulike menneskene i det nye miljøpartiet og deres bestrebelser på å utarbeide en felles politikk. Det dreier seg jo ikke bare om forskjeller i politiske ideologier, men også om helt ulike menneskesyn. Hit kom materialister som tenkte ingeniørmessig og effektivt og og andre med et mer spirituelt livssyn og anarkistiske holdninger. En målsetting burde være å skape rom for et mangfold under et overordnet mål, men boka viser ikke i hvilken grad dette har vært en bevisst bestrebelse.
Denne boka gir ikke noen oppskrift på en grønn politikk, men den belyser sentrale elementer og utfordringer som må bearbeides i utformingen av en slik politikk. Selv om mye viktig er med, savner jeg impulser fra økologisk økonomi og fra tregreningstenkningen, men det er vel dessverre slik at disse ideene i liten grad har nådd fram til det politiske stridsfeltet.