Flere filosofer har gitt seg i kast med forsøket på å finne begrunnelser for hvorfor vi bør anerkjenne naturens egenverdi. I boka Naturfilosofi har doktorgradsstipendiat i filosofi Sigurd Hverven gitt en sjeldent klar fremstilling av deler av tenkningen som foreligger på dette området. Boka har tre hoveddeler: Miljøetikk, Fra teori til praksis og Natursyn. ‘Kardemommeloven’ uttrykker selve grunntanken i norsk etikk, man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil. Men i forhold til miljøspørsmål er det ikke alltid så lett å se når våre viljeshandlinger blir til plage for andre.

Spørsmålet kan vurderes ut i fra et nytteperspektiv. Hvis jeg utrydder et viktig fiskeslag eller forurenser en vannkilde, har jeg åpenbart plaget andre som har glede av disse ressursene. Et annet og mer utfordrende spørsmål er om naturen med sine arter og økosystemer har en egenverdi som jeg skal ta hensyn til. Som lystmorder av brunsnegler tillegger jeg ikke denne arten særlig verdi, spesielt fordi den forringer nytten jeg har av min kjøkkenhage. Ingen anklager meg for dette, men når det gjelder ulven er det intens debatt mellom de som er opptatt av ulvens egenverdi og de som er mer opptatt av sauebøndenes livsgrunnlag.

Fra historiske kilder, men også fra noen naturfolk og til og med i dagens islandske statsapparat, vet vi at naturen kan oppleves som fylt av vesener. Vesener som for de fleste av oss er usynlige, men som vi må ta hensyn til i vår omgang med naturen. I renessansen ble slik gammel innsikt avvist som overtro. Målet ble å bygge opp et verdensbilde basert på menneskelig tenkning og naturvitenskapelig metode. Spesielt filosofen René Descartes er kjent for å ha satt mennesket i sentrum og for å betrakte dyrene som følelsesløse maskiner. Fullt så ille er det ikke i dag, men noe av ideene henger fortsatt igjen og preger vår virkelighetsoppfatning om at naturen er til for at vi skal utnytte den. Spesielt når det er muligheter for stor økonomisk avkastning, kan spørsmål om naturens egenverdi lett bli fortrengt. Arne Næss var kanskje den som med sin dypøkologi har argumentert sterkest for at hele livskretsløpet er verdifullt, men i denne boka blir vi også kjent med en rekke andre filosofer som argumenterer for naturens egenverdi. Noen er opptatt av det enkelte individ eller den enkelte art, mens andre er mest opptatt av helheten.

Men det er ikke slik at filosofiske tanker nødvendigvis fører til nye handlingsmønstre. Å gjøre egne erfaringer i naturen kan derimot impulsere til miljøvennlige handlinger. Dette er et sentralt moment i bokas andre hoveddel. Det grunnleggende natursynet er også vesentlig. Den naturvitenskapelige tenkningen har medført en tingliggjøring av naturen. Naturen er ting som er til nytte for menneskene, og den er i seg selv ikke noe annet enn en samling av bittesmå ting. Naturvitenskapen har sin verdi, men Sigurd Hverven argumenterer godt for at vi må innse naturvitenskapens begrensning. Han bringer naturforståelsen opp på et høyere plan ved å beskrive naturen som et samspill av livsprosesser. Det er ikke de små tingene som skaper liv, men det er livet som integrerer materiens minstedeler. Naturen er en samling av livsprosjekter. Dette er spennende tanker som åpner opp for nye spørsmål, som kan hjelpe oss et stykke på veien til å forstå mer av oss selv og vårt samspill med den omgivende naturen.