Nr. 2015/2
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Bokforside: En vakrere verden.

Hva skal til for å skape endring?

Arne Øgaard

Enten du vil starte en virksomhet eller på en annen måte bidra til en bedre verden, vil det raskt oppstå både ytre og indre motstand. I Charles Eisensteins bok „En vakrere verden er mulig“ finnes viktig kunnskap og impulser til hjelp for alle som vil bidra til å skape forandring.

Det vi kaller vår virkelighetsforståelse er ikke virkeligheten selv, men et slags kart vi har laget oss over hvor vi tror at livet skal ta veien. Vi har tegnet inn verdier, farer og alle våre oppfatninger om sannheter og sammenhenger. Beklageligvis er det mange som tror at dette kartet er den egentlige virkeligheten. Spesielt gjelder dette de som har en dogmatisk oppfatning av religiøs eller materialistisk art. I den siste og store gruppen, finnes mange som tror at deres kart er resultatet av naturvitenskapelig kunnskap og dermed en ubestridelig sannhet.

En skal ikke gå langt tilbake før de fleste trodde at kartets veier førte rett mot en lysere fremtid. I dag er mange mer urolige for hva som kan dukke opp i kartets ytterkanter. De frykter konsekvensene av en global oppvarming og andre forstyrrelser i den økologiske balansen, den urettferdige fordelingen, de desperate folkevandringene og de mange små og større krigene som har blusset opp. I områder med fred og høy velstand er det heller ikke problemfritt, mange opplever mangel på mening og økte psykiske problemer som økende trusler.

Konkurranse regnes som en vesentlig drivkraft i det dominerende ‘virkelighetskartet’, men i det økonomiske livet har konkurransen også bidratt til mange av de problemene som er nevnt over. Ikke dermed sagt at all form for konkurranse er usunn, men det er ikke vanskelig å se at konkurranseprinsippet, det at noen mennesker hele tiden skal fremheve seg selv fremfor andre, har fått mange destruktive resultater.

Eisenstein påpeker at vi må lage oss helt nye kart og at det bærende prinsippet mot et bedre samfunn må være bevisstheten om sameksistens, det at vi alle er en del av en større helhet. Vi er alle født med forskjellige gaver som på ulike måter kan bidra til å styrke fellesskapet. Et sted i hjerteområdet aner vi at dette er sant, men hvis vi lever mer eller mindre fullstendig i intellektet, kan det være vanskelig å oppfange de indre signalene. Vi opplever adskillelse i stedet for sameksistens. Mange av de destruktive impulsene i vårt samfunn kan kobles til forsøk på å døyve smerten ved denne adskillelsen.

Penger er en av de faktorene som kan bidra til adskillelse. Pengenes makt trekker oss bort fra helhetsbevisstheten. I USA ble det i 2011 gjennomført en undersøkelse blant mennesker med nettoformue på minst 190 millioner. De fleste svarte at de ville trengte 25 % mer for å kunne føle at de hadde økonomisk trygghet. Uansett hvor mye penger folk har, vil de sjelden oppleve at de har nok, og dermed blir de mer opptatt av sitt eget enn av det felles beste. Eisenstein beskriver et interessant eksperiment hvor en foreleser for en gruppe rike tilhørere ba dem å finne fram en stor seddel, eventuelt låne den av naboen for så å krølle den sammen. Foreleseren talt til 3 og dermed ble alle sedlene kastet opp i luften og landet på gulvet. Tilhørerne ble bedt om å la sedlene ligge når de forlot forelesningssalen. De fleste klarte det og overvant dermed noe i seg selv, noe som gjorde at de beskrev stemningen på resten av seminaret som helt spesiell. Rengjøringspersonalet ble både rystet og dypt berørt over at noen kunne finne på å gi dem en slik gave.

De fleste mennesker har opplevd perioder hvor de har vært begeistret for fellesskaps­idealer. De kan ha deltatt i en naturvernorganisasjon eller ha arbeidet for fred og rettferdighet, men etter en tid ble de skuffet over hvor lite som egentlig ble oppnådd. Det hender også at det oppstår skuffelse over maktkampen blant de lokale lederne. En slik skuffelse kan føre til indre sårhet som igjen fører til en kynisme i forhold til lignende initiativ. Slike følelser er helt vanlige, vi kan ikke fornekte dem, men ved rolig å iaktta hva som foregår i oss selv vil vi kunne forhindre at disse følelsene får for stor makt. På den samme måten gjelder det å være oppmerksom på egne tendenser til selvgodhet, fanatisme og dømmesyke.

I den grad vi begynner å få ideer om sameksistens og dette bryter med andres vaneforestillinger, kan vi begynne å tvile på vår egen vurderingsevne. Menneskene rundt oss kan også begynne å betrakte oss som mer eller mindre gale eller forvirret. I en slik situasjon er det viktig at vi søker opp andre mennesker med lignende ideer og at vi aktivt støtter hverandre. Det vil ikke mangle på folk som vil prøve å overbevise oss om at vi ikke kan stille noe opp mot de mektige økonomiske kreftene og at folks likegyldighet og grådighet vil stoppe alle initiativ som går i en annen retning. Eller for å si det med Nietzsche „Håp er det verste av alle onder, det forlenger menneskets kvaler“. Det er ikke vanskelig å bli overmannet av slik pessimisme, men det er da det gjelder å lytte til hjertets stemme som sier noe annet, og i den grad vi kan kombinere våre dypeste følelser med vår fornuft, kan vi alltid finne løsninger som fører framover. Det finnes enkeltmennesker som har hatt stor innflytelse på utviklingen, men kanskje er vår oppgave å gjøre noe for noen få som lider. Hvis vi tenker ut fra perspektivet sameksistens, er alle oppgaver like nødvendige. Det er de mange små skritt som bringer oss framover.

Eisenstein peker på at det ikke gjelder å skape seg sin egen visjon, men å være oppmerksom på den visjonen som venter på å bli født. Her er han på linje med Teori U hvor det også går ut på å være oppmerksom på de oppgavene som venter på å bli gjort. For å finne disse oppgavene gjelder det å ikke være helt fastlåst i en bestemt tro, men i stedet prøve å være helt ærlig, alltid å spørre seg om hva som er sant. Vi kan også spørre oss selv om hva livet egentlig dreier seg om. Hva har vi egentlig her å gjøre?

Eisenstein referer til forskning som viser at logiske argumenter ikke fører fram hvis vi ønsker å nå fram til andre. Selv når folk møter solide motargumenter har de en tendens til å holde enda bedre fast på det de mener fra før. Derimot kan vi nå fram med humor, generøsitet og kjærlige handlinger. Ved hjelp av slike virkemidler, kan vi være ‘forstyrrere’ som skaper bevegelser i andres tanker.

Dette bare for å nevne noen av de mange tankene jeg fikk av å lese Eisensteins bok. Den er full av bevisstgjørende formuleringer som både kan inspirere og skape selvinnsikt. Boka har også mange inspirerende eksempler på hvordan enkeltmennesker har bidratt til å skape en vakrere verden.

Utfordringen med boka er at det blir litt vel mye av det gode og at strukturen kan virke litt uoversiktlig slik at den blir litt tung å lese. Det finnes selvsagt også mange områder som kunne vært grundigere belyst. Jeg synes f.eks. at forfatteren tar litt lett på spørsmålet om hvorfor det ble så lite konkret ut av hippiegenerasjonens drømmer og visjoner.


 

Charels Eisenstein

En vakrere verden er mulig

Flux forlag 2015