Vi har satt i gang en teknologisk utvikling, som akselererer raskere og raskere. De teknologiske ideene blomstrer i vår hjerne, men det er vanskeligere å finne de tankene som hjelper oss til å styre denne utviklingen på en konstruktiv måte. Miljø- og klimakatastrofer ligger truende like foran oss.

Roman Krznaric peker i sin siste bok på at dagens politiske system er utdatert. Med unntak av festtalene tenker ikke politikerne lenger enn til neste valg, og de ivaretar bare i liten grad interessene til fremtidige generasjoner. Den vekstbaserte økonomien presser i stor grad frem kortsiktighet. Det gjelder avkastning til investorene og å holde på de arbeidsplassene vi har akkurat nå. De færreste, og spesielt ikke makthaverne, klarer å innse tidens alvor. At de mange som lever i nød tenker kortsiktig er forståelig, men mange av oss lever med høy velstand uten å bruke evnen til å tenke langsiktig. Dette står i sterk kontrast til enkelte «naturfolk», som tenkte syv generasjoner frem når de planla sine handlinger. Ut fra dette perspektivet er det vi som må kalles primitive.

Krznarics prosjekt er å stimulere til langsiktig tenkning. Han ber oss tenke over hvor liten del av jordens historie menneskeheten og spesielt vår sivilisasjon har eksistert. Vi må spørre oss om hva som er den viktigste grunnen til at vi skal bry oss om fremtidige generasjoner. I tidligere tider bygget de katedraler og andre enorme byggverk, som det tok flere generasjoner å ferdigstille. Hvorfor kan ikke vi ha målsettinger med like lange perspektiver? Hvilke overordnede mål har vi egentlig for våre liv og våre virksomheter? Her trekker han inn Kate Raworts smultringteori som eksempel, og opplyser samtidig om at hun er hans ektefelle og samarbeidspartner.

Hvert av disse spørsmålene har et eget kapittel hvor han reflekterer og kommer med interessante eksempler. Likevel er jeg ikke sikker på at det er dette som skal til for å tenke langsiktig. Vi som vokste opp før smarttelefonen, har selvsagt en viss erfaring i langsiktig planlegging. Vi gjorde avtaler, studerte kart og til og med rutebok for Norge. Vi fikk en viss trening, som dagens unge går glipp av, men dypest sett så gjelder det å forstå mer av sammenhengen mellom vilje og tenkning. Å tenke langsiktig krever innsats, men også evne til å se for seg ulike situasjoner, altså fantasi. Et viktig spørsmål som ikke belyses i boken er hvordan vi i skole og det øvrige samfunnet kan stimulere utviklingen av slike evner.

Flere steder i boken henviser han til David Kortens målsetting om at det skal være «materiell tilstrekkelighet og åndelig overflod til alle, i balanse med de regenerative systemene». Krznaric drøfter ikke begrepet åndelig overflod, men jeg tror noe av nøkkelen ligger her, det vil si at vi større grad må bli i stand til å forbinde oss med den ikke-materielle dimensjonen. Det vil blant annet innebære å fordype seg i tenkningens farer og muligheter.

Det forfatteren derimot går inn på er at vi trenger uavhengige råd og enkeltpersoner som kan stå opp mot politikerne og kjempe for de fremtidige generasjoners sak. Han gir også eksempler på slike tiltak.