Dette er et hovedspørsmål i Eli Moens siste bok. Hun er professor emerita ved Handelshøyskolen BI, og hun har skrevet en rekke bøker og artikler om globalisering og næringsutvikling. I sin siste bok setter hun et kritisk lys på «det grønne skiftet». Bokens hovedfokus er skogbruksnæringen, men hun belyser også temaet ut fra et videre perspektiv.

Hvis dette hadde vært en roman, ville jeg skrevet at boken tar av på side 89, hvor vi bringes inn i det intrikate samspillet mellom statsfinansiering, forskningen og næringsliv. Men det er også interessante momenter i den første delen om den norske skogindustriens utvikling, internasjonalt samarbeid om grønn omstilling og utredninger og løfter i norsk politikk. Mange ord er blitt sagt og mange rapporter skrevet, men uten at de praktiske konsekvensene har blitt særlig synlige.

I motsetning til de som er bekymret for den norske skogen, påpeker Eli Moen at volumet i de norske skogene er blitt tredoblet fra 1925 til 2015. Hun nevner betydningen av å ta vare på verneverdige områder og at det er ulike syn på hvordan dette best kan gjøres, men hun går ikke grundig inn i denne diskusjonen. Hennes utgangspunkt er at skogen er en ressurs som må forvaltes, men at norsk politikk har begrenset forskning og nyutvikling på området. Et eksempel er massivtre. Selv jobber jeg fortsatt noe i et skolebygg hvor vi forsøkte å skaffe dette materialet fra Norge, men hvor vi måtte importere fra Østerrike. Sist helg snakket jeg med en byggeleder som sto oppe i den samme situasjonen. Moen gir en detaljert skildring av hvordan den norske limtreprodusenten Splitkon ønsket å starte produksjon av massivtre på sine virksomheter, men de manglet en toppfinansiering på 30 millioner. Det statlige investeringsselskapet Investinor hadde øremerket 500 millioner til skogindustri, men de kunne ikke låne ut pengene til Splitkon fordi det ikke var en forventet avkastning på over 20%. Forventet avkastning var opp imot 20%, men altså ikke over. Ut fra EU-regler ville en så «lav» avkastning bli regnet som statlig subsidiering og var dermed forbudt.

Dette er bare et av de mange eksemplene på absurde situasjoner som er beskrevet i boken. Andre eksempler er at «det norske oljefondet» kan investere i svensk og finsk skogindustri, men ikke i norsk, og at norske investeringsfond som Nysnø velger å investere i Canada. Det har vist seg vanskelig å finne gode prosjekter i Norge.

Eli Moen kritiserer den norske troen på at forskning kan føre til oppdagelser, som igjen fører til utvikling av nye produkter og næringsutvikling. Mye av den norske forskningen går til å publisere artikler som ikke får noe praktisk betydning. Utvikling av nye næringer skjer i større grad i samarbeid mellom forskere og de som arbeider praktisk i industrien. Her har vi mye å lære av Finland. Et positivt norsk unntak er Borregaard.

Dette bare for å gi et lite innblikk i de problemområdene Eli Moen belyser. Det er viktige områder, som ellers er lite omtalt. Når det gjelder hva vi skal leve av etter oljen, så avslutter hun med at dette fortsatt er et ubesvart spørsmål.