Selv tenker jeg aldri på om jeg er lykkelig. Jeg lever og har mange gleder, men spør meg ikke om når en glede blir til lykke. For mange år side kjente jeg meg lykkelig når jeg sto opp fordi jeg hadde så mange meningsfulle oppgaver å ta fatt på, og lykkelig når jeg la meg fordi jeg hadde fått utrettet noe av dette. At det oppsto utfordringer, og at alt ikke gikk like bra, betydde ikke så mye. Siden har jeg ikke tenkt så mye på det. Det har selvsagt vært øyeblikk hvor jeg har vært ensom eller trist, men jeg har aldri sett på meg selv som ulykkelig.

I mitt miljø har vi aldri snakket mye om lykke, men jeg har merket meg at det har vært en økende bruk av begrepet i verden rundt meg. Etter å ha lest Hilde Vinjes bok En svale gjør ingen sommer, forstår jeg at dette er et gammelt tema. Men et spørsmål er om de greske filosofenes eudaimonia innebærer det samme som undersøkes av vår tids lykkeforskning. Opprinnelig betydde det å bli passivt velsignet med en god skjebne. Det er senere brukt med ulike betydninger, men felles for alle er at det dreier seg om å få et godt liv. Hilde Vinje har studert filosofi og klassiske språk, hun har doktorgrad og forsker på tid og lykke hos Aristoteles. Denne boken er ganske kort og også lettlest, og den gjør oss spesielt kjent med Aristoteles og Hilde Vinjes refleksjoner.

Innledningsvis blir vi kjent med den athenske poeten, lovskriveren og vismannen Solon, som blir tillagt utsagnet: «La ingen kalles lykkelig før han er død». Den mest nærliggende tolkningen er at det gjelder en vurdering av et menneskes liv når alt blir klarlagt. Mange kan gå rundt og smile selv om de bærer på både uro og angst. Hilde Vinje drøfter dette fra en rekke ulike vinkler.

Hos Aristoteles er ikke lykken en følelse som kommer og går. Den er først og fremst knyttet til at vi er i virksomhet og hvordan vi lever våre liv. Det vesentlige er at vi må være dyktige til å være mennesker, og dette kaller Hilde Vinje dygd. Det kunne også kalles dyd, men forfatteren understreker at dygd er noe helt annet enn det vi i dag forbinder med dydig. Blant dygdene regnes blant annet selvbeherskelse, generøsitet og overbærenhet.

Hilde Vinje er overrasket over at Aristoteles fremhever teoretisk visdom som den høyeste dygden, men dette er neppe den tørre intellektualiteten vi møter i deler av dagens akademia, men er nok mer knyttet til Aristoteles egen innsats som fri tenker, og som det mange vil kalle den første moderne filosofen. Mot er også en av Aristoteles dygder, og Hilde Vinje betrakter denne som gammeldags da det kun dreier seg om å stå ansikt til ansikt med døden på slagmarken. Denne boken ble skrevet før krigen i Ukraina, og det spørs om ikke noen av de som kjemper mot de russiske angriperne, vil holde fast på at Aristoteles fremstilling av mot fortsatt er aktuell.

Det er ikke alt hos Aristoteles som er like lett å forstå i dag. Han var for eksempel opptatt av at lykke er knyttet til det å ha levd et fullstendig liv. Men hva er et fullstendig liv? Som aktiv filosof undersøker Hilde Vinje ulike muligheter både om dette og andre spørsmål, men uten at det kan fastslås noe endelig svar. I forbindelse med Solon diskuterer hun om det spiller noen rolle om vi får vår porsjon lykke først eller sist i livet. Hun går inn for det siste, men nevner ikke den lykkefølelsen som følger med at det hver dag går fremover, fremfor den motsatte følelsen av at det hver dag går litt den andre veien. Men på den måten kan en jo si at denne boken gir rom for at leserne selv kan tenke sine egne tanker.