Nr. 2019/2
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Kommentar

Hvor ble det av begrepet bortskjemt?

ARNE ØGAARD

I min barndom rundt 1960, var det noen som hadde lite, mange som hadde litt mer og noen få som hadde veldig mye. Selv blant de som hadde mye kunne det være at foreldrene lot barna leve i enkelhet. Bare noen få fikk ‘alt de pekte på’, men vi misunte dem ikke. Vi så på dem med en viss forakt og kalte dem bortskjemte.

De fleste unge måtte spare for å kunne få noe de ønsket seg enten det var platespiller, sykkel eller et tøft klesplagg. Som 13–14 åringer sto vi opp grytidlig, slet oss fram med sparkstøtting eller sykkel og tjente noen kroner som avisbud. På landet kunne en tjene penger både ved å sette og ta opp poteter. Selv tjente jeg til min første Stones-lp ved å plukke liljekonvallbuketter for så å selge dem på Karl Johan.

I dag er det vanskelig å skaffe seg inntekter hvis du er under 18, men det er mange som har mye og et mindretall som har lite. De fleste gleder seg til konfirmasjonen og til å fortelle høylytt om flotte fester og store pengesummer, men det er også de som gruer seg fordi de vet at festen vil bli enkel og gavene få. Det er de samme som kan føle skam fordi de aldri reiser utenlands, ikke har dyre merkeklær eller det siste av teknologi. Til Cultura Gavefond har det økt med søknader fra organisasjoner som vil støtte familier med lite penger slik at barn kan delta på speiderturer, sportsarrangementer, grillfester og teaterfore­stillinger.

I visse miljøer kan det se ut til at de unge har ubegrenset tilgang til foreldrenes bankkort, og shoppingvanene er der etter. På en skole i Asker pleier rektor å besøke foreldremøtene, og han ber foreldrene tenke over hva det vil si for det sosiale miljøet at ikke alle kan kjøpe det nyeste og dyreste. I hvilken grad foreldrene lytter og følger opp i handling vet jeg ikke, men det er i det minste et viktig forsøk.

I det dette skrives ruller russebussene rundt her i Oslo-området. Store verdier er investert i noe som blir mer eller mindre vellykket moro. Når en også vet hva det koster med sydentur sommeren før siste videregående, spesialskrevne russelåter osv., er det klart at dette ikke er noe for alle. Når russebussgrupper møtes for å slåss, er det åpenbart at høyt forbruk ikke nødvendigvis er et tegn på et meningsfullt liv. Snarere er vi utsatt for det økonomen Thorstein Veblen kalte et prangende forbruk, et høyt forbruk som liksom skal vise at vi er noe. Det høye forbruket viser ikke bare en overfladisk livsstil, men er et sterkt bidrag til de økende klimaproblemene.

Mange har uttrykt begeistring for de unges skolestreiker for klima. En av parolene var «Bruk hodet, vi har bare en klode». Vi kan alle bruke hodet til å finne ut mer om hvordan vi skal endre økonomien slik at det både blir større likhet og lavere forbruk.

For flere år siden jobbet jeg noen dager sammen med steinerskolelærere i Romania. De fremstod ikke som fattige, men deres inntekt var svært lav. Jeg hadde en opplevelse av at vi møttes på like fot som medmennesker, helt til den siste dagen da jeg kjøpte noen småting for å ta med hjem. Ting som de aldri kunne kjøpe. Da oppstod det en avstand, som om de betraktet meg som bortskjemt.