I dag har vi tre typer av penger. De vanligste er de pengene som vi kun ser som tall på våre bankkontoer, disse kalles kontopenger. Noen foretrekker fremdeles kontanter, noe som utgjør en betydelig mindre andel av den totale pengemengden, og til slutt har vi sentralbankreserver (bankenes innskudd i sentralbanken). I Norge var det i januar 2019 omtrent 2 000 milliarder i kontopenger og 70-80 milliarder i kontanter og sentralbankreserver.

Kontanter lages kun av sentralbanken, Norges Bank. De som jevnlig avsløres for å lage slike penger selv, risikerer streng straff for falskmyntneri. Kontopengene skapes derimot av vanlige banker, men med visse begrensninger. Hvordan dette foregår og hva som trengs for at det skal skje, er to viktige spørsmål. Men først vil jeg belyse hvordan penger beveger seg på to ulike plan.

DEN DOBLE PENGESTRØMMEN

Vi handler i ulike butikker og forlyster oss på de mangfoldigste måter, samtidig får vi lønn, pensjon, honorarer og gaver. Penger kommer og forsvinner i mange retninger, men heldigvis holder sentralbanken orden på det hele. For å forstå hvordan dette foregår må vi ta utgangspunkt i at alle banker har en reserve i Norges Bank.

I løpet av en dag mottar og sender hver bank en stor mengde transaksjoner, både til og fra kunder i egen bank og kunder i andre banker. På faste tidspunkter hver dag foretas det et oppgjør mellom bankene. Hver bank mottar eller blir belastet på sin oppgjørskonto i Norges Bank beløpet som utgjør forskjellen mellom innbetalinger og utbetalinger mellom banken og andre banker. Parallelt sendes det meldinger til hver enkelt bank om hva som skal bokføres på den enkelte kundes konto. Hvis en bank ikke har dekning for sine forpliktelser, stopper hele oppgjøret opp, og banken risikerer store bøter. Ved dagens slutt ser man effekten av dagens transaksjoner på endringen i innestående på den enkelte bankens konto i sentralbanken. Som liten bank har Cultura Bank valgt å utføre sitt oppgjør via DNB og kalles en «nummer 2 bank» i oppgjøret.

Tenk deg at jeg kjøper en brukt sykkel for kr 2 000. Min bank A trekker kr 2 000 fra min konto og sender en melding til selgerens bank B om at det går inn kr 2 000 på selgeren konto. Samtidig går det melding til Norges Bank om at det skal overføres kr 2 000 fra bank A’s sentralbankreserver til bank B’s sentralbankreserver.

NYE PENGER SKAPES GJENNOM KREDITT

La oss nå si at jeg flyttet på landet og trengte en bil. Jeg fant en brukt bil til kr 200 000. Dette var ikke penger jeg hadde på konto, slik at jeg måtte søke om et lån.

Heldigvis hadde jeg orden i økonomien og fikk innvilget lånet. De 200 000 ble satt inn på min konto etter at jeg hadde underskrevet på et gjeldsbrev og en nedbetalingsplan. Banken måtte ikke hente disse pengene noe sted, men hadde rett og slett skapt dem. Banken bokførte i sin balanse 200 000 som økning i utlån og 200 000 som økning i innskudd.

En viktig forutsetning for at banken kan gi meg lån, er at den oppfyller myndighetenes krav til kapitaldekning, det vil si at banken har tilstrekkelig egenkapital. For Cultura Banks del består egenkapitalen dels av innskutt egenkapital (egenkapitalbevis og fondsobligasjon) og dels av opptjent egenkapital (sparebankens fond og utjevningsfond). I tillegg må banken ha tilstrekkelig likviditet i form av sentralbankreserver eller andre likvide eiendeler, slik at den er i stand til å håndtere at jeg tar ut de 200 000 og overfører til selgerens bank.

Nå står altså de 200 000 plutselig på min konto, og jeg begir meg til bilselgeren for å avtale overtakelse og betalingstidspunkt. Det skjer ikke noe med de nyskapte pengene før jeg begynner å bruke dem, og de kommer til å eksistere helt til jeg nedbetaler lånet. Da vil de forsvinne ut av den økonomiske sirkulasjonen. Hvis jeg krasjer den nye bilen, blir skadet og mister jobben, kan det hende at jeg ikke klarer å tilbakebetale lånet. Det samme kan skje hvis en bedrift har lånt penger og går konkurs. Da blir resten av lånet avskrevet som tap, beløpet blir trukket fra bankens egenkapital, og pengene vil forsvinne på den måten.

I Norge og Danmark har de fleste mennesker og virksomheter betydelig gjeld. Det betyr at det er store mengder nyskapte penger i omløp. Disse pengene kan også omtales som gjeldspenger, som vil strømme rundt i økonomien inntil de blir tilbakebetalt. Det tyske ordet for penger er «Geld», og henviser til at hvis du har penger, så er det noen som skylder deg arbeid eller produkter som er fremskaffet av dette arbeidet.

MEN HVA SKJER I SENTRALBANKEN?

Så lenge pengene sto på min konto, skjedde det ingen ting. Men i det jeg betaler for bilen, så overføres pengene fra min konto i bank A til bilselgeren som har konto i bank B. Igjen går det en melding til sentralbanken om at det skal overføres penger fra bank As sentralbankreserver til sentralbankerservene til bank B. Samme dag kan en annen med konto i bank B, få lån til å kjøpe en bil til kr 300 000 av en som har konto i bank A. Når dette gjøres opp, så er bevegelsen i sentralbankpenger bare 100 000, men det er skapt 500 000 nye kroner.

Et spørsmål er så hva innskyternes innskudd betyr i denne prosessen. Jo, de bidrar både til å styrke sentralbankreserver og likviditet, og er derfor helt nødvendige for at en bank som Cultura kan skape penger.

KRITIKK MOT SYSTEMET

Hvorfor er det slik at pengeskapingen er overlatt til de enkelte bankene? Et argument er at pengemengden må tilpasses den økonomiske aktiviteten i samfunnet. Er det høy aktivitet og nyutvikling vil det på denne måten lett skapes tilstrekkelig med nye penger. Dabber aktiviteten av vil kanskje flere betale ned på gjeld, slik vi så under covid-pandemien. Flere vil dessverre også kunne gå konkurs. I begge situasjoner minker pengemengden. I mine samtaler med Norges Bank sier min kontakt at han vanskelig kan se for seg et bedre system.

Men fra organisasjonene «Gode Penge» i Danmark og «Positive Money» i England argumenteres det for at dette systemet blåser opp pengemengden slik at boligprisene stiger, at det oppstår boligbobler og i verste fall økonomiske kriser. Den økonomiske krisen i 2008 startet da utelånsrestriksjonene til de amerikanske bankene ble opphevet, men etter hvert kom denne krisen til å omfatte en rekke tvilsomme økonomiske handlinger.

Staten er selvsagt klar over slike farer og har satt begrensinger for hvor mye bankene kan låne ut i forhold til egenkapitalen. Gjennom tilstramming i kapitalkravene kan bankens utlånskapasitet strammes inn. Sentralbankens rentehevinger kan også virke begrensende.

Politikerne må derfor følge våkent med i systemet og se hvilke lover og regler som til enhver tid trengs. Som innskytere kan alle bidra ved å velge banker som Cultura og Merkur. Her lånes det ikke ut til miljøskadelige virksomheter.