Nr. 2012/3
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Jakten på bærekraftige relasjoner

Tina Monberg, mediator

I år 2000 bestemte jeg meg for å skifte ut jobben som advokat med et liv som selvstendig. Det har vært hardt, men jakten på de bærekraftige relasjonene driver meg videre.

Mitt karriereskifte

Som mennesker drives vi av et behov for harmoni, både i arbeidslivet og i privatlivet vårt. Denne driften har jeg helt siden barndommen av vært fascinert og tiltrukket av. Jeg forsøkte å få mine omgivelser til å fungere som et fellesskap, snakke pent med hverandre og føle seg vel tilpass. Hva jeg ikke visste den gangen var at jeg langt senere i livet mitt ville ha det å skape bærekraftige relasjoner mellom mennesker som min fulltidsbeskjeftigelse. Dette lå ikke i kortene, og et yrke som mediator var slett ikke oppfunnet på det tidspunktet.

Da jeg ga opp advokatpraksisen min og begynte å arbeide som mediator i år 2000, fortalte alle meg at jeg var gal, at jeg aldri ville være i stand til å forsørge meg selv, og at bedriftene ville gjøre alt for å unngå å bruke en utenforstående til å hjelpe dem med konfliktene deres. Fordi organisasjoner ikke ønsker å innrømme at de har konflikter.

Men mitt ønske om mer tid med familien kombinert med en meningsfylt jobb hvor jeg kunne bruke min kompetanse, drev meg videre. Jeg gikk dermed i gang med å etterutdanne meg til psykoterapeut og ble også utdannet konfliktmegler ved Harvard Law School.

I begynnelsen var det tøft, og jeg måtte legge en del energi i karriereskiftet. Inntjeningen var heller ikke mye å skryte av. Men i dag har jeg en jobb som jeg brenner for, og som jeg kan stå 100 prosent inne for. Som en kjent amerikansk mediator, William Ury, sa: „Pessimistene har ofte rett i at det ikke kan la seg gjøre å forandre på tingene, men optimistene får det til å skje“.

Mitt liv som mediator

Ofte når jeg forteller folk at jeg er mediator, tror de at jeg sitter dagen lang i lotusstilling mens jeg lager en ohm-lyd. Men dette er langt fra tilfellet. For meg betyr mediering et paradigmeskifte til bærekraftige relasjoner, hvor energien som investeres i våre relasjoner blir brukt til å skape positive samarbeid. For meg er mediering også en endring i tankegangen til en overbevisning om at konflikter tilhører partene, og at vi som mennesker har en medfødt evne til å løse våre egne konflikter. Noen ganger har vi bare behov for noen til å fasilitere oss i en prosess, for å finne våre egne løsninger. Andre ganger har vi bruk for noen til å pushe oss til å møte den personen vi har en uenighet gående med. Mediatoren er den tredje, upartiske personen, som skaper møtet og hjelper partene med opprettelse av en konstruktiv dialog for å finne frem til deres behov, interesser og bekymringer.

De første erfaringene som mediator

En av mine første jobber som mediator var å fasilitere en gruppe ledere til å skape vinn-vinn resultater i vanskelige situasjoner. Workshopen ble arrangert i en stor dansk virksomhet, og jeg trodde dette var en fantastisk mulighet til å snakke med bedriftens Human Resource avdeling om å implementere en konfliktstrategi hos dem. Før workshopen startet, rakk jeg å snakke med HR-direktøren og stilte det avgjørende spørsmålet: „Hvordan sikrer dere at konfliktene deres ikke eskalerer?“ Svaret hennes rev teppet vekk under meg: „Hvilke konflikter? Vi har ingen konflikter i denne organisasjonen“. Jeg tenkte at hun enten var konfliktsky eller var i fornektelse. Hvordan kunne jeg komme på banen igjen? Hvis jeg forsøkte å bevise at hennes påstand ikke kunne være korrekt ved å vise til alle de statistikkene som viser hvor mye konflikter koster bedriftene hvert år, hvor mange medarbeidere som slutter på grunn av konflikter, hvor mange medarbeidere som blir mobbet hvert år, og så videre, ville jeg vende tilbake til mitt gamle paradigme: Riktig og galt, hvor jeg ville bruke mine argumentasjonsteknikker som advokat. Jeg pustet derfor dypt og spurte: „Hvordan kan dere sikre et konfliktløst miljø med 3 000 ansatte?“ Svaret hennes kom raskt og uten tvil: „Det er ganske enkelt. Vi er en verdibasert virksomhet, så vi har ikke konflikter.“ Samtalen var over, og jeg overveide et lite øyeblikk å gi opp min nye karriere som mediator.

Ved avslutningen av workshopen i den konfliktfrie bedriften, kom en av lederne bort til meg og sa takk for at jeg hadde vist ham en vei ut av en forferdelig situasjon. I sin avdeling hadde han to ansatte som ikke hadde snakket sammen på to måneder. Jeg nølte og sa: „Jeg trodde at dere ikke hadde konflikter i denne organisasjonen?“ Han så forundret på meg og svarte: „Vi har ikke noen konflikter, de har bare ikke snakket med hverandre på to måneder!“

Det jeg har lært

Så min første leksjon som mediator og konfliktstrateg var å bruke språket mitt med omhu og lære å stille spørsmål som hjemsøker den store skandinaviske frykten for konflikter. Den norske professoren i kriminologi, Nils Christie, sa en gang: „For mange konflikter kan drepe oss. Men for få konflikter kan lamme oss“.

I mine tolv år som mediator har jeg sett en stor endring i skandinaviske virksomheter og organisasjoner mot å akseptere konflikter som en del av hverdagen og med et positivt ønske om å gjennomføre konfliktstrategier for å forebygge destruktive konflikter.

De fleste av oss vet også i dag at de utfordringene som verden står overfor kun kan løses av et fellesskap som evner å samarbeide. Og det er grunnen til at jeg mener at mediering har kommet for å bli. Tankegangen som har skapt krisene er konkurransen om størst, hurtigst, billigst. Den tankegang som vil løse krisen er en samarbeidsprosess mellom forskjellige behov.

Hva er mediering?

Mediering kan beskrives som en frivillig prosess hvor en nøytral person, – en mediator, hjelper partene i en konflikt til selv å nå frem til en tilfredsstillende løsning.

Tina Monberg er kunde i Merkur, vår søsterbank i Danmark.

Du kan lese mer om hennes virksomhet på www.mediationcenter.dk