Jeg er lykkebiolog. Det innebærer å forstå hva lykke dreier seg om og hvorfor det ligger for oss mennesker å ha det godt eller vondt. Faget dreier seg også om å finne ut hva som skal til for å styre livet i riktig retning: Hvordan å få det bedre. Personlig frihet er et interessant tema for en lykkebiolog.

For førti år siden sa kongen av Bhutan at i hans land var det ikke så viktig med brutto nasjonalprodukt, han var opptatt av brutto nasjonal lykke. Andre statsledere lo godt den gangen, men de har sluttet å le. Selv i Norge har vi begynt å måle hvor lykkelige folk er for å la det inngå i de målene som er ment å styre utviklingen av samfunnet.

Jeg støtter kongen av Bhutan, og utviklingen her hjemme, men for å forfølge denne tankegangen, trenger vi å vite hva lykke dreier seg om. Jeg tror biologien har et viktig bidrag ved at den gir oss mulighet til å se menneskehjernen i et evolusjonsperspektiv.
Så hva er lykke?

For å skape gode relasjoner må man være villig til å tilpasse seg andre.

Litt evolusjonshistorie

Det startet med at de første dyrene dukket opp for rundt 600 millioner år siden. Planter klarer seg stort sett med å vokse oppover, mot solen, mens dyr trenger å bevege seg for å finne føde. Dermed ble de utstyrt med muskler samt nerveceller som aktiverer musklene. I tillegg trengte de et annet sett nerveceller, i form av sanseorganer, som sier noe om omgivelsene og dermed gir grunnlag for å bestemme hvor man skal.

De enkleste nervesystemene har bare disse komponentene. Å skape bevegelse er lett, problemet er at det som regel er veldig mange faktorer som er med på å bestemme hvilken retning du bør ta. Dermed trengs det en prosesseringsenhet, hos oss mennesker i form av en hjerne, mellom sansecellene og de nervecellene som aktiverer muskler.

Denne prosesseringsenheten opererer ved hjelp av hva man kan kalle ’algoritmer’. Evolusjonen har kommet opp med et stort antall forskjellige slike algoritmer, eller styringsprinsipper, men oppgaven de er satt til å løse, dreier seg grovt sett bare om to mulige valg: Alle dyr beveger seg mot det som er bra for genene (som mat eller en partner) og vekk fra det som er ugunstig (som rovdyr eller kulde).

Følelser dukket opp som en helt ny type algoritme. Følelsene innebærer at hjernen deler ut belønning eller straff for at vi skal gjøre det som tjener genene – det vil si, henholdsvis bevege oss mot det som er bra og vekk fra det som er uheldig. Det geniale med følelser er at de gir en slags ’felles valuta’. De gode følelsene kan veies mot de vonde. Det at evolusjonen utviklet denne styringsstrategien er grunnen til at vi har i oss evnen til å være både lykkelige og ulykkelige. Antakelig begynte utviklingen av følelser de tidlige amniotene for rundt 300 millioner år siden. Amnioter er en fellesbetegnelse for krypdyr, fugler og pattedyr.

Det burde vært lett å sørge for at livet er godt, det dreier seg jo bare om å slå på hjernens belønninger og slå av straff. Dessverre er det ikke så enkelt fordi følelsene er lagt inn for å styre deg – ikke omvendt. Du kan for eksempel ikke bare bestemme deg for å slå av smerte. Dermed trenger vi å ty til indirekte strategier for å få et godt liv.

Følelser fikk gradvis større betydning

Følelser fikk gradvis større betydning opp igjennom vår evolusjonshistorie. De funksjonene som ble lagt inn i nyere tid, vil, som en tommelfingerregel, forventes i større grad å være basert på følelser og i mindre grad på instinkter. Dette gjelder særlig én funksjon.

De fleste menneskeaper, våre nærmeste slektninger i dyreriket, lever alene eller i små familier. Mennesker og sjimpanser skilte lag med de andre menneskeapene for rundt seks millioner år siden, og vi er de eneste som er sosiale. Særlig oss mennesker. Det er få pattedyr der det sosiale liv betyr mer enn for oss.

For å få til sosialisering, trengte evolusjonen å bygge ut vårt repertoar av følelser. Vi fikk gode opplevelser, som medfølelse og vennskap, men også vonde opplevelser, som misunnelse og sjalusi. Spørsmålet er hvordan å gjøre det beste ut av situasjonen.

Sosiale forhold viktigst for livskvaliteten

Psykologisk forskning er ganske tydelig på at sosiale forhold er den faktoren som betyr mest for livskvaliteten. Folk som er utadvendte og har et godt sosialt nettverk, scorer best på spørreundersøkelser som måler lykke. Dette virker logisk ettersom vårt forhold til andre er så sterkt assosiert med følelser, men dessverre dreier det seg både om godt og vondt. Få ting kan ødelegge livet så mye som krangling, hat og ensomhet. Dermed kan det være fristende å ganske enkelt unngå å engasjere seg i andre individer.

Det er også en annen grunn til å unngå for tette relasjoner: Det går utover vår personlige frihet. Å ha et forhold til et annet menneske innebærer en gjensidig forpliktelse. Jeg forventer at du stiller opp for meg, men da må også jeg stille opp for deg. Du kan ikke lenger gjøre akkurat som du vil. Vi er lært opp til å verdsette egenrådighet. Selvsagt er frihet mye verdt, men ensidig fokus på egen frihet har lett for å ende med skilsmisse, brutte vennskap og mangel på nære kontakter. Du må være villig til å gå med på kompromisser og delta i nødvendig tilpasning for å skape gode relasjoner.

Jeg tror at for folk flest er den beste strategien derfor å av og til forsake sin egen frihet. At dette gir det beste resultatet når livstidsregnskapet for livskvalitet en gang skal settes opp. Forskningen synes som sagt å støtte opp om denne antakelsen. I vår tid med sosiale medier er det riktignok lett å finne nye venner, men det er vanskelig å finne gamle venner.

Se Bjørn Grindes nettsider
Send e-post til Bjørn Grinde