MED FARGESTIFTER OG PENSLER TIL TERRORSKADDE BARN

I nordøst delen av Nigeria startet i 2009 et voldelig opprør, som siden har blitt ledet av terroristgruppen Boko Haram. Anslagsvis 1,7 millioner mennesker er fordrevet som følge av konflikten. De bor nå i leirer og transittsteder. 55 % av disse er barn og tenåringer, og mange er traumatisert av voldsopplevelser.

Våren 2017 fikk jeg spørsmål fra Neem Foundation i Maiduguri i Borno State, Nigeria, om å arbeide som kunstterapeut med barn. Neem Foundation er en ideell, ikke-statlig, fredsbyggende organisasjon. I oktober reiste jeg fra Lagos sammen med min kollega, Chinedu Idika, og ankom Maiduguri hvor vi ble møtt med omfattende sikkerhetsrutiner. Et vanlig supermarked har vakter som bærer våpen og foretar kroppsvisitering. Hotellet vi bodde på hadde høyeste grad av sikkerhet og var utstyrt med barrikader av bildekk. Selv ved svømmebassenget oppholdt det seg to, tre vakter døgnet rundt.

BARNA

Omsider skulle vi få møte barna, og de var minst like spent på å møte oss. Chinedu er nigerianer og ble fort godtatt. De fleste barna hadde aldri før sett en hvit person, og alles øyne var intenst rettet mot meg. Noen av dem kunne noen få engelske ord, men ingen godt nok til å kunne ha en form for kommunikasjon.

Noe måtte sies om min identitet. Ved hjelp av tolk fortalte jeg om landet i nord, der Kong Vinter bor og om Nordavinden, som kan blåse så sterkt at en liten blåst når helt til Maiduguri og feier forbi porten, der en liten virvelvind tar seg inn og vil danse på tegnepapiret. Papiret lå klart på bordet, og vi var godt utstyrt med Stockmar bivoks fargestifter, en gave fra Antropos Bokhandel i Oslo. Nå fikk disse svinge seg på et stort tegneark i hendene på 20 muslimske barn, som aldri hadde holdt i en fargepenn eller stift før. Langt mindre en pensel. I det øyeblikket barna oppfattet at det var fritt fram for å la fargene bevege seg, var de ustoppelige. Men etter flere tilrop fra assistenter, som også var oversettere og observatører, kunne vi stanse dem og forberede neste steg i tegneprosessen.

«Nå går vi på leting etter bildene som Nordavinden har gjemt mellom alle strekene som krysser hverandre», oppfordret jeg. Etter den hektiske dansen rundt bordet falt alle til ro med å hente frem bilder og motiver. Det utviklet seg en total stillhet i rommet. Jeg kunne observere tankene og følelsene de opplevde gjennom ansiktsuttrykkene deres og bildene de tegnet. Noen tegnet blomster, hus, biler og mennesker, og en del tegnet kniver, økser, gevær og hoder som var skilt fra kroppene. Ingen snakket. De hadde ikke noe å si, og jeg forsto at de selv ikke visste hva de hadde sagt med bildene sine. Det kom som en del og som en følge av deres liv.

RETT OG KRUM

Som en konsekvens av denne erfaringen ville jeg som et videre steg introdusere nye bilder, og forberedelsen gjorde vi gjennom at vi i flere dager tegnet rette og krumme linjer. Morgener og ettermiddager fulgte, med nye barnegrupper. Jenter og gutter hver for seg. Alle fra 5 år og oppover til 15–16 år. Jeg trodde den store aldersforskjellen skulle bli et problem, men disse barnegruppene har en gruppedynamikk som er imponerende. De har hele tiden en følelse med – og oversikt over – hverandre og bidrar til at alle får plass og tilgang til hjelp og materialer. En henvisning fra meg ble umiddelbart videreformidlet nedover i aldersrekken så selv de minste fulgte med på sitt nivå.

Veien fra de rette til de krumme linjene førte til mønster og til slutt mandalaer. På blå bakgrunn fikk de tegne mønster bygget opp av rette og krumme linjer med hvit tusj. Så ble alles bilder samlet og hengt opp som et stort arbeid på veggen. Det ble et stort øyeblikk. De ble veldig berørt da de fikk se sine egne arbeider montert i en sammenheng som dannet et enda større mønster og bilde. De ville stå og se, lenge. Ordløse.

FORVENTING

Etter som dagene gikk, kunne jeg observere hvordan forventningene vokste. Barna kom med lastebil om morgenen og ventet noen ganger i flere timer før alt var klart. Ingen viste noe tegn til utålmodighet eller irritasjon. Jo mer vi lærte å kjenne hverandre, jo mer kunne jeg se og skille mellom begrensinger og muligheter i disse barna. Mulighetene var det som var mest slående. Midt i alle manglene på nesten alt, oppmerksomhet, tid, materialer, kunnskaper, trygghet og ikke minst mat, har de en så utrolig vilje og evne til å suge til seg alt som nærer selve livet i dem. Derfor ble mitt valg å fokusere på alle de ubrukte mulighetene, gi næring til deres kreativitet og styrke gleden og leken så mye som mulig. Så vel mottatt har jeg ikke opplevd noen undervisning noen gang i noen annen sammenheng. I denne situasjonen var det ikke aktuelt å skille ut enkeltbarn som kunne ha bruk for en mer dyptgående terapeutisk behandling. Det vil eventuelt bli en fremtidig oppgave.

UNICEF

En lokal gruppe av ansatte i NEEM delte på å være observatører. De samlet spørsmål som vi gikk gjennom ved dagens slutt. Opprinnelig hadde jeg avsatt og tilbudt 1 time til dette 3 dager i uken, men det endte opp med at vi brukte flere timer hver dag til samtaler om barna og pedagogiske og terapeutiske spørsmål. En delegasjon fra UNICEF viste interesse for muligheten til opplæring av personell som vil jobbe for slike aktiviteter i de leirene hvor de fleste av barna holdt til.

De fellesverdiene vi deler som mennesker kan forstås når man opplever situasjonen for de berørte barna i Nigeria. Vår norske organisasjon Globe Art Group (GAG) har i samarbeid med noen nigerianere og en amerikaner grunnlagt stiftelsen Globe Art for Development (GLAD). GLAD vil etablere et kulturelt utvekslingssenter der learning by doing, kunst, håndverk og landbruksutdanningsprogrammer blir gitt til arbeidsløse ungdommer.