Uten økt innsikt i dette økonomiske spillet kan vi ikke ta kunnskapsbaserte valg hverken i politikk eller med egne handlinger. Den innsikten vi får gjennom dagspresse og andre medier er ofte overfladisk, det er derfor gledelig at det nå har kommet en grundig fagbok. Alt stoffet vil ikke falle like lett for alle, men det er ingen som fullt ut forstår de komplekse hendelsene i markedsøkonomien. De mange eksemplene og de historiske linjene er imidlertid så klart fremstilt at mange bør ha utbytte av denne boka.

Forfatterne, Ingrid Hjertaker og Bent Sofus Tranøy, er statsvitere med stor innsikt i samspillet mellom politikk og økonomi, og de er spesielt opptatt av finansialisering. Det vil si at finanssektoren er større og mektigere enn før, at økonomien er langt mer forgjeldet og at kortsiktig avkastning er blitt dominerende som norm. Fra 2. verdenskrig og til 1980-tallet var kapitalismen basert på produksjon og langsiktighet, i dag dominerer finansialisering. Vi prøver å låne oss ut av utfordringene, og bare fra 2015 til 2017 har verdens samlede gjeld vokst med 57 tusen milliarder dollar. Bare 15 % av investeringene skjer i realøkonomien, de øvrige 85 % skjer i allerede eksisterende verdipapirer. Boka gir et interessant innblikk i den omfattende derivathandelen, som ellers får liten oppmerksomhet. Her gjelder det å vedde på et tall enten det er oljepris eller nesten hva som helst annet.

Boka gir en god innføring i valutahistorie, hva som kan fremkalle en finanskrise, og vi får god innføring i de moderne krisene. På 80–90-tallet var det gjeldskrisene i Latin-Amerika, som så ble etterfulgt av Asiakrisen før vi selv ved årtusenskiftet ble direkte involvert i dotcomkrisen. Mange husker de ville investeringene i it-selskaper som knapt hadde en ide de kunne utvikle. Den store finanskrisen fra 2007–2009 er grundig analysert, og her forekommer det ikke bare naivitet, men også direkte svindel. Det siste var mulig fordi myndighetene i USA fjernet tidligere reguleringer. Senere undersøkelser har vist at bankansatte omsatte produkter som de visste ville gi bankene tap, mens de selv hevet skyhøye bonuser og regnet med å skifte jobb før disse tapene ble realisert. I denne tiden ble det innført komplekse produkter, som gjorde det mulig å tape mer enn du hadde investert uten at du selv forstod det, noe flere norske kraftkommuner fikk erfare. Egentlig var dette en krise som var knyttet til dårlig sikrede boliglån i USA. I mangel på investeringsobjekter delte bankene ut lån til dårlige betalere.

Det er jo vanligvis slik at desto mer usikkert et lån er desto høyere rente kan du ta. Som vi nå vet ble disse råtne lånene pakket inn i lånepakker, som utenpå virket så fristende at selv tyske storbanker investerte. Dette var igjen en av flere årsaker til den etterfølgende eurokrisen. Her får hvert av de mest involverte landene en grundig belysning av det spesielle med sin krise. På Kypros prøvde de å dempe problemene ved å skattlegge bankinnskudd og ved å innføre en lov som hindret at pengene ble ført ut av landet før de ble skattlagt. Men norske John Fredriksen ante hva som skulle skje og rakk å flytte sin formue over til Panama. Dermed unngikk han å betale 4,3 milliarder norske korner i skatt til de kypriotiske myndighetene. Et særtrekk ved Eurokrisen er at EU har manglet en mekanisme for å overføre penger fra de landene som går godt til de som sliter. Uten euro ville et land som Hellas ha kunnet devaluere sin valuta og fått ny fart på økonomien. EU presset i stedet grekerne til offentlig kutt og sparetiltak med tanke på at priser og lønninger skulle synke. Dermed håpet de at Hellas skulle tiltrekke seg nye investorer. Dette har ikke skjedd, men i stedet har det oppstått arbeidsledighet, nød og dessverre også oppblomstring av høyreekstreme bevegelser. Utenfor eurosamarbeidet kunne grekerne prøvd J.M. Keynes metode med å få i gang økonomien ved offentlige investeringer i infrastruktur osv.

Forfatternes konklusjon er at EUs kuttpoltikk og en samtidig sterk støtte til de europeiske bankene har bidratt til at finansinstitusjonene er blitt reddet, men ikke realøkonomien. De er ikke utpreget optimistiske med hensyn til framtiden, men ser et håp i at det er en økende bevissthet rundt at det er noe galt med den finansialiserte kapitalismen. Ved å skrive denne boka har de forhåpentligvis bidratt til å øke denne bevisstheten.