Utkantene er plaget av fraflytting i takt med at arbeidsplassene har forsvunnet fra jordbruket. I byene har de store fellesskapene som var knyttet til arbeidsstedene eller yrkene våre forsvunnet etter at de store industriarbeidsplassene har blitt borte. Samtidig er det blitt enklere og billigere å flytte på seg, og vi bor nå lengre fra arbeidsplassene våre. Derfor blir boligområdene våre også mer blandet. Det er i seg selv en positiv utvikling, men hver by og hvert boligområde har ikke lenger automatisk et arbeidsfellesskap eller en felles kultur og historie å referere til. Derfor kan vedlikehold av fellesskapene noen ganger føles tvunget, som et krevende stykke arbeid.

Vi har bruk for fellesskapene, men de er ikke lenger en selvfølge for oss. Vi må arbeide for å etablere og vedlikeholde kontakten med andre mennesker. Det lyder banalt, men vi trenger å ha behov for andre, på samme måte som vi trenger at andre har behov for oss.

Vi har vennet oss til å klare oss selv på så mange områder at hvis vi skal opprettholde fellesskapene våre, krever det at vi tenker nytt om mange av de sammenhengene vi inngår i.

Her ligger også nøkkelen til et samfunn hvor det er bedre plass til innbyggerne som av en eller annen grunn blir presset i et hektisk arbeidsmarked. Enten på grunn av handicap, sykdom, langvarig arbeidsløshet eller fordi de nærmer seg en alder som få arbeidsgivere tør å satse på.

Hvis vi verdsetter det hver enkelt kan bidra med og gjør det mulig gjennom fellesskapene for flere å bidra, blir vi alle sammen rikere. Både i kroner og øre, men vi får også et rikere liv sammen.