Ross Jacksons bok Occupy World Street er nå kommet ut på dansk. Boken er intet mindre enn et forslag om en sammenhengende reform av verdens politiske og økonomiske institusjoner.

Den første halvparten av boken er en analyse av nå-situasjonen for klima og miljø. Det blir særlig lagt vekt på ‘peak oil’, dvs. den situasjonen at oljeproduksjonen når toppen, mens etterspørselen fortsetter å vokse. Ifølge Jackson vil det føre til økonomisk kaos, som følge av voldsomt stigende råvarepriser. Jackson viser også hvordan de økonomiske doktrinene i nyere tid har antatt en form der de utelukkende er til fordel for en global elite – og det fører til sterkt voksende ulikhet. Jackson ser ulikheten som et kjerneproblem – ulikheten trenger inn i hjertet av demokratiet og forårsaker en forvridning av maktforholdene. Det blir i realiteten den globale eliten og de største bedriftene som har avgjørende innflytelse på de valgte politikerne, snarere enn velgerne og nøytral sakkunnskap.

Det er spennende at Jackson våger skinnet ved å legge frem forslag til hvordan vi kan komme ut av det nåværende dødvannet. Det er det ikke mange som har gjort så konkret!

Jackson gir seg ut på et oppgjør med frihandelsideologien og frie kapitalbevegelser. Han peker korrekt på at ingen av de nåværende rike landene har oppnådd sin velstand ved frihandel, men tvert imot har de støttet og beskyttet oppbyggingen av landenes eget næringsliv gjennom industrialiseringens tidsalder. Først når de har oppnådd en styrkeposisjon, forlanger de frihandel også av svakere land, som ikke har vært gjennom en tilsvarende fase.

Derfor mener Jackson at ethvert land har rett til å beskytte sin hjemlige produksjon, særlig nøkkelproduksjoner, som matvarer og andre livsnødvendigheter, og at hvert land derfor også er best tjent med sin egen valuta. Hans ekspertise på valutaområdet kommer tydelig til uttrykk i noen av de beste avsnittene i boken, hvor han bl.a. foreslår en ordning som vil kunne løse problemene ikke bare med land med permanente underskudd på sine handelsbalanser, men også problemene med andre lands permanente overskudd – logisk sett et like stort problem, når man betrakter verden som en helhet.

Jackson foreslår en rekke nye internasjonale organisasjoner som grunnlag for en ny mellomstatlig ordning, som kan sikre at vi ikke overutnytter/ødelegger naturgrunnlaget. Det kan selvsagt reises innvendinger mot enkeltheter, og Jackson oppfordrer til debatt. I hvert fall kreves en hittil usett fokusering fra statenes og befolkningenes side på langsiktige felles mål, fremfor på kortsiktige særinteresser.

Overgangen forestiller han seg skjer gradvis, ved at enkelte nasjoner går foran og som en start bryter ut av Verdenshandelsorganisasjonen WTO. Norge nevnes, da det ikke er medlem av EU og dermed har visse frihetsgrader.

Jackson har en sterk tiltro til at kravet om reell bærekraft og et oppgjør med det økonomiske vekstparadigmet vil komme nedenfra. Skeptikere kunne bl.a. innvende at foreløpig har den økonomiske krisen trukket både velgere og politikere i mer konvensjonell, snarere enn i mer eksperimenterende retning. Boken er et spennende og stimulerende opplegg til debatt og fortjener å bli lest og diskutert.