Det er ikke noe galt i å være rik, bare du har skaffet deg pengene på en ærlig måte og tar ansvaret det innebærer å forvalte noe av samfunnets maktressurser. En del av dette ansvaret er å betale skatter og avgifter. Ikke alle rike vil ta dette ansvaret og anstrenger seg til det ytterste for å skjule inntekter og formue. Rundt om i verden er det et voksende antall virksomheter som hjelper deg med dette. Du kan ikke lenger putte pengene i en bankboks i Sveits eller åpne en hemmelig konto i et skatteparadis. Myndighetene oppnår stadig mer innsyn i det som før var hemmelig. Derfor trengs det strå- eller skallselskaper i flere ledd hvor det navngitte styremedlemmet kan være en tilfeldig person du traff på et gatekjøkken.

I boken Pengeland gir journalist Oliver Bullough en rekke innsyn i dette voksende feltet. Det er antatt at over 1000 milliarder dollar er skjult i dette uoversiktlige landet.

Noen blir rike gjennom arv, innovasjoner eller gunstige investeringer. Det er sjelden at hardt arbeid alene er tilstrekkelig. Andre tjener store penger på narkotikahandel og annen kriminalitet, og de må både hvitvaske og skjule pengene sine, men mye av denne boken handler om en mellomgruppe, de såkalte kleptokratiene. I det Sovjetsamveldet brøt sammen, så vi at en rekke personer kom i sentrale posisjoner hvor de kunne overta innbringende virksomheter og/eller overføre store midler fra statskassen til sine personlige kontoer.

Vi fikk en ny overklasse, de såkalte oligarkene. Mange av dem investerte store midler i eiendom i England, og én kjøpte fotballklubben Chelsea. Etter avkoloniseringen av Afrika finner vi mange eksempler på det samme. Ofte startet det som en krig om kostbare ressurser, og så endte det opp med at noen få tok det meste av inntektene. Ett av eksemplene i boken er Angola hvor Eduardo dos Santos tok makten og sikret seg og sine nærmeste støttespillere ufattelige inntekter, mens en stor del av befolkningen måtte leve i største fattigdom. Dos Santos datter, Isabel, er Afrikas rikeste kvinne. I boken skildres innkjøpet av bryllupskjoler til datteren av en av dos Santos nærmeste medarbeidere, til den nette sum av 200 000 dollar.

Noe av det interessante med denne boken er de mange skildringene av ubegrenset grådighet. Når folk først har fått smaken på penger og makt, kan de mest primitive drifter dominere fullstendig. Etter en frigjøringsprosess kan ledernes liv ofte være preget av enkelhet og idealisme, men etter hvert blir livsstilen mer luksuriøs og står ofte ikke i tråd med de oppgitte lønningene.

Konene deres kan dukke opp på offisielle representasjoner med klær og smykker de egentlig ikke har råd til. Hvis en uhederlig politiker skal bli rikere, må han stjele stadig mer, men det kan bety at han må kjøpe seg støtte av stadig flere tjenestemenn, noe som vil kreve enda mere penger osv. Og det hele kan ende opp i et temmelig autoritært regime, verre enn det det en gang ble gjort opprør mot.

Ett av mange eksempler på hvor gale penger kan gjøre folk er den tidligere ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj, som klarte å samle en vanvittig mengde kostbarheter på sine private eiendommer.

Korrupsjon er selvsagt en av de mest tvilsomme metodene til personlig rikdom, men dessverre også en av de mest utbredte. En av detaljopplysningene i boken er at produsentene av dyre franske viner har fått omsetningsproblemer etter at det kom i gang et omfattende antikorrupsjonsarbeid i Kina.

Denne boken gir et klart bilde av at det finnes mye penger som befinner seg på helt feil sted. Alle de komplekse relasjonene er ikke like godt forklart, og av og til oppleves ikke alle detaljene som like relevante. Likevel er boken en sterk påminnelse om hvor viktig det er at vi prøver å få en større grad av fornuft inn i økonomien, at vi trenger en internasjonal lovgivning, og at vi sprer bevissthet om at det finnes viktigere verdier enn de som kan kjøpes for penger.