Nr. 2015/2
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Russebussen, et bilde på samtiden

Arne Øgaard

Mai er over, og russebussene er parkert. Vi har fått oppleve den ene bussen mer påkostet enn den andre, som viser at ungdom har brukt på millionbeløp på kortvarig moro. Men mange har sett fram til, spart penger og jobbet for russebussene, kanskje fra før de begynte på videregående skole. De har drømt om samhold og flotte fester og kanskje om å vinne en pris for beste buss og låt.

Samtids-Norge er som en slik buss, det gjelder å skaffe mye penger, ha det gøy og gjøre et perfekt inntrykk. Lange perspektiver er mindre viktige enn sterke opplevelser. Det gjelder å bruke penger på noe andre kan se.

Verden er rik på ressurser, men kloden vil likevel ikke tåle at alle forbruker like mye som oss nordmenn. Global rettferdighet vil innebære at vårt materielle forbruk må ned. Vår logiske tenkning vet det, men i Norgesbussen forventer de fleste likevel mer av alt som kan kjøpes for penger. Flere økonomer har til og med beregnet en betydelig økning i det private forbruket.

Norgesbussens oljemotor holder fremdeles god fart. Ikke alle legger merke til at andre europeiske land har bremset opp. Lønningene der går ned, forbruket går ned og arbeidsløsheten opp. I Sør- og Øst-Europa er det mange med høy utdannelse som er i ferd med å oppgi drømmen om en jobb. I flere afrikanske land er det oppgang, likevel risikerer titusenvis fortsatt livet for å få en liten del av den europeiske velstanden. I Asia jobber mange helsa av seg uten særlig inntekt for at vi skal kunne fortsette å øke vårt forbruk. Markedsøkonomien har ikke klart å skape en rettferdig fordeling av arbeidsoppgaver og materielle goder, den kommunistiske planøkonomien klarte det i enda mindre grad. I landene med ‘kommunistisk markedsøkonomi’ er veksten størst, men fordelingen oftest elendig. Det trengs åpenbart helt nye former for økonomi, men det er få som lytter til de som har alternative tanker.

Russebussen kan bli en nedtur, en fest langt under forhåpningene. I Norgesbussen er det også stadig flere som opplever ferden som tom og meningsløs. Selv om den ytre utviklingen går jevnt oppover, kan det gå fort nedover i den indre. Psykiske plager er blitt et betydelig problem. Den ville ferden med forbruk og ytre perfeksjon gir ikke den meningsfylden og indre styrken som trengs i et moderne liv. I mangfoldet av skjermpåfunn og ytre stas er det lettere å miste seg selv enn å finne den kunnskapen og erfaringen som trengs for å bli et selvstendig individ og omtenksomt medmenneske.

Russebussene er parkert og eksamen forhåpentlig bestått. De unge har noen uker eller år til ettertanke før de eventuelt oppdager at de er på full fart med Norgesbussen. Norgesbussen dundrer på kontinuerlig så lenge den kan suge opp olje. I en slik situasjon er det viktig at også vi andre prøver å bremse ned og finne litt ro, i det minste kan vi bruke ferien til å tenke litt over om vi egentlig er på vei i riktig retning og om det i det hele tatt finnes alternativer.

En gang var russen kjent for fantasifulle ‘rampestreker’ med brodd mot autoritære og destruktive trekk i det bestående samfunnet. Nå virker det som om de har mer enn nok med seg selv. Av en eller annen grunn kan det se ut til at vi alle lett kan bli fanget i vårt eget, på tross av all vår tidsbesparende teknologi. Det er enkelt å snakke om behovet for nytenkning både når det gjelder teknologi og verdier. Men skal noe skje i praksis, kreves en sterk viljesanstrengelse, en tøff indre og ytre kamp. Det er ikke lett å snu en buss i stor fart.