Hva er social banking?

Når man skal se på social banking i et akademisk perspektiv, må det først avklares hva begrepet betyr. Men siden det ikke finnes en bred, akseptert definisjon av social banking, så vil jeg bidra med min egen arbeidsdefinisjon. I min forståelse defineres social banking best som ‘bevisste, verdidrevne leveranser av finansielle ytelser fra autoriserte bankvirksomheter, som har som sin primære målsetning å yte et positivt bidrag til samfunnet, både i dag og i fremtiden’.

Samtidig som social banking gjør bruk av mange av de samme verktøyene og metodene som den konvensjonelle banksektoren, kan social banking ses som fundamentalt forskjellig i dens underliggende verdier, målsetninger, politikk og fremgangsmåter. Som en konsekvens av dette kan man med rimelighet anta at de som arbeider innen social banking må bruke andre ferdigheter og annen kompetanse utover det som kreves av kollegaene i den konvensjonelle sektoren. I tillegg til et høyt kompetansenivå innen bank- og finansvirksomhet, bør medarbeiderne i sosiale banker også ha en bevissthet om pengers egenskaper og deres tilhørende sosiale og miljømessige problemer.

Medarbeiderne bør være empatiske og i stand til å gå inn i dialog med interessenter og å håndtere konflikter som kan oppstå i forbindelse med ulike verdier. Og, noe som er meget viktig, så må medarbeiderne i sosiale banker være villige og i stand til fortløpende å reflektere over aktivitetene sine i lys av sine egne og andres verdier.

Sosial bankvirksomhet – en hvit flekk på det akademiske kartet

På tross av at sosiale banker har eksistert i mer enn 40 år, er det relativt liten kunnskap og dokumentasjon vedrørende sosiale banker. Ansatte i de sosiale bankene har nok vært mer opptatt av å få ting unna enn å dokumentere utførelsen av aktivitetene. På den annen side var akademikere lite interesserte i, og kanskje ikke engang bevisste på, social banking. Det var for mye et nisjefenomen, for ‘eksotisk’ for hovedstrømmen av akademikere, spesielt de innen handels- og økonomifakultetene. Her har hovedfokuset de siste tiårene vært på å undervise i profittmaksimerende, ikke trivselsmaksimerende, modeller. De baserte seg nesten utelukkende på en meget begrenset (neo-klassisk) teoretisk og metodologisk verktøykasse. Men som ofte viste seg å inneholde feil.

Mangelen på akademisk interesse for alternative konsepter som social banking viste seg i et nesten fullstendig fravær av relevant forskning og undervisning. Inntil nylig utgjorde det begrensede tilbudet av akademisk aktivitet med hensyn til forskning og undervisning innenfor dette området ikke noe særlig stort problem for sektoren, ettersom den var karakterisert av langsom, ‘organisk’ vekst med nok tid til å lære opp nytt personale innenfor arbeidsplassens rammer.

Dette forholdet har forandret seg betydelig etter bankkrisen i 2007. Denne krisen forsynte sosiale banker med en unik mulighet til å vokse ut av nisjeposisjonen sin. Men allerede nå utgjør denne veksten en seriøs utfordring for noen sosiale banker. På tross av et ugunstig renteregime, må sosiale banker ansette et betydelig antall nye medarbeidere for å følge med veksten i kundetilgangen. Fordi det ikke er alternative kilder, kommer de nye medarbeiderne hovedsakelig fra konvensjonelle banker.

Særlig for organisasjoner som markedsfører seg selv som ‘verdidrevne’, kan denne fremgangsmåten med å ansette og ‘omskolere’ medarbeidere fra konvensjonelle banker innebære en risiko for fremmedgjøring mellom etablerte kunder og nye medarbeidere. Dette problemet styrkes ytterligere i en rekke sosiale banker av det faktum at generasjonen som grunnla banken snart går av med pensjon. Med seg tar de viktig implisitt viten, mange nyttige kontakter og en betydelig grad av gjensidig tillit og lojalitet mellom dem og kundene deres.

En mangel på velkvalifiserte medarbeidere kan derfor komme til å utgjøre en hindring for den sosiale bankbevegelsens mulighet for å følge fremdriften sin og bidra til det meget nødvendige paradigmeskiftet som vil gi en varig endring av bank- og finanssektoren.

Hva kan gjøres?

Det er her den akademiske verden må inn på banen. I alt for lang tid har den forfektet et snevert sett av ensidige og delvis mangelfulle teorier, metoder og modeller. Forskningsinnsatsen har vært fokusert på områder som vil passe inn i et selvrefererende, innovasjonshemmende bedømmelsessystem i stedet for hva som er nødvendig for å løse reelle problemer. Og i alt for lang tid har den beskjeftiget seg med å produsere studenter som ville møte bransjens behov for en velfungerende, hardtarbeidende og bonusdrevet arbeidsstyrke. Alt dette har i realiteten vært ‘autistisk’, selvsentrert og vist den akademiske verden som uvillig, eller ute av stand til, å tjene økonomien og bransjen som helhet.

Bankkrisen bør derfor ikke bare forstås som en brå oppvåkning for banksektoren, men også for den akademiske verden. Det er på tide å forlate elfenbenstårnet, påta seg ansvar og gå inn i en akademisk ‘new deal’ som kan gi et mangfold av teorier og metoder. Dette trenger vi for å utvikle sosialt ansvarlige bankansatte, som er villige og i stand til å se løsninger på mange av de vitale utfordringene vi står overfor. Et viktig skritt i denne retningen er å tilby kurs i sosial bankvirksomhet, særlig kurs som gir deltakerne et spekter av ulike perspektiver og metoder både i klasserommet og i praksis.

Vår erfaring med kurs som arrangeres av henholdsvis Institute for Social Banking og Alanus Universitet, begge i Tyskland, bør nevnes her. De beskjeftiger seg med temaer som spesifikt er relatert til sosial bankvirksomhet, samtidig som de sikter på å utvikle bredde og kompetanse hos kursdeltakerne.