I oktober 2005 besluttet den daværende danske regjeringen og Dansk Folkeparti at Danmarks andel av EU-havets fiskekvoter skulle konfiskeres fra fiskerne og gis til båteierne som omsettelig eiendom. Privatiseringen ble kalt ‘Ny Regulering’, noe som var en kraftig underdrivelse, da den var et brudd med tusen års dansk forvaltningstradisjon. Frem til da hadde konge- og statsmakt stått som den autoriteten som ga kystens folk rett til å fange fisk i dansk farvann. Autoriteten innebar bl.a. at staten beskyttet befolkningens fangstrett mot å bli omgjort til privat eiendom av først føydale og senere kapitalistiske monopoler. I tillegg beskyttet den fiskebestandene mot å bli overbeskattet ved å foreskrive minstemål på maskestørrelser, periodevis forbud mot fiske i særlige farvannsområder og mange andre tekniske reguleringer.

Da alle fiskerne hadde fangstrett, organiserte de fra de tidligste tider fisket sitt ved å slå seg sammen og drive det som et partsfiske. Det vil si at båten, utstyret og hvert besetningsmedlem fikk hver sin part i fangsten. Dermed er alle parter like interessert i å gjøre et godt fiske. Partsfisket var en så effektiv konkurrent til de store fiskerikonsernene, at de fra rundt år 1900 erobret havfisket i Nordsjøen, Skagerrak, Kattegat og Østersjøen fra de kapitalistiske rederiene. I stedet for trål brukte partsfiskerne snurpenot, garn, krokliner og andre redskaper som ikke krevde stor maskinkraft.

Svikt av fiskeriforvaltningen

I 1970-årene lot mange stater havfiskeriene ekspandere hemningsløst, og de sviktet dermed sitt ansvar for å beskytte befolkningens fangstrettigheter. Innføringen av skattefradragsrett i fiskerinæringen og støtten til bygging av større fartøy blåste kapasiteten mye høyere opp enn det markedet alene ga mulighet for. Naturressursene kom under et voldsomt press, og da Island utvidet sine økonomiske soner til 200 nautiske mil for å beskytte sine fiskere og ressurser, fulgte alle andre opp for å kunne ekskludere de øvrige statenes fiskere. Kappløpet fortsatte utenfor sonene, og EU tok del i erobringen av ‘historiske rettigheter’ ved å gi støtte til utbygging av havgående trålerflåter. Da partsfiskerne ikke lot seg utkonkurrere, vokste den samlede overkapasiteten og biologene ropte varsku, da fiskebestandene begynte å rase nedover under presset.

Den andre danske Fogh-Rasmussen regjeringen skrev inn i regjeringsgrunnlaget sitt at den ville løse problemene med trålernes stigende olje- og investeringsgjeld ved å ‘gi fisken til fiskerne’. Dette betød i praksis at fiskernes fangstrettigheter ble inndratt, og at Danmarks kvoteandeler ble forært til båteierne, slik at bankene kunne få sikkerhet for utlånene sine i selve fiskekvotene. For å skjule konfiskasjonen ble uttrykket ‘fiskerne’ bevisst brukt kun om båteierne. Regjeringen slo simpelthen en politisk strek over partsfisket. Slik at politikere, departement og de fleste mediene etterpå kunne si at privatiseringen er til stor nytte for ‘fiskerne’. Man glemmer at beslutningen ekskluderte partsfiskerne fra deres yrke. Og at den samtidig gjør at trålfisket erstatter det skånsomme fisket med snurpenot og garn.

I dag fullføres denne katastrofen ved at noen få kapitalsterke fiskerikonsern med investeringer som overskrider en milliard per rederi, har agentene sine ute i kappløp med hverandre for å kjøpe opp de resterende kvotene de kan få fatt i. Når en eller flere unge partsfiskere byr på en båt med kvote, kan man være sikker på at agentene finner selgeren og gir ham ‘et tilbud han ikke kan si nei til’. Agenten kan alltid by over de unge. Derfor dør partsfisket i Danmark, og de unge kan ikke lengre starte som selvstendige partsfiskere på grunnlag av flid, dyktighet og oppsparte midler. De kan få lov å leie en kvote for ett år av gangen av ‘kvotebaronene’, men disse tar selvfølgelig en høy pris. Dermed blir det umulig for leierne å spare opp til selv å kunne kjøpe kvoter. Vi har fått et klasseskille mellom eierne og leierne av Danmarks havfiske, og leierne erstattes raskt av eiernes stadig større fartøyer. Konsekvensen er at kun ganske få fiskehavner blir igjen, fordi de fleste mister adgangen til ressursene i farvannet utenfor havnen.

Thorupstrand Kystfiskerlaug yter motstand

I kystfiskeleiet Thorupstrand på Jyllands åpne nord-vestkyst var det nær ved å gå på samme måte, inntil et flertall av fiskerfamiliene så hvor det bar og bestemte seg for å gå mot strømmen, ved å slå seg sammen i et andelsorganisert laug og kjøpe kvoter i fellesskap. Slik kunne de gi bankene sine god sikkerhet for utlån til lauget, og det ble besluttet at ingen skal kunne spekulere i å kjøpe og selge laugets kvoter med privat gevinst som hensikt. Til gjengjeld vil de kommende generasjoner av unge fiskere kunne bli medlem av lauget til samme pris på kr 100 000, som laugets stiftere har gitt som medlemsinnskudd. Når man går ut av lauget, kan man få sitt medlemsinnskudd tilbake, men ikke mer. Det betyr at verdiene som spares opp i lauget forblir lokalsamfunnet Thorupstrands felles ressursgrunnlag. Hvert år fordeler fiskerne på demokratisk vis kvotene mellom seg. De betaler løpende for denne bruksretten, slik at lauget kan betale sine renter og avdrag. Som medlemmer av lauget har fiskerne derfor gjenetablert den personlige fangstretten, som er forutsetningen for at de kan gå sammen som partsfiskere, kjøpe båt, drive fiske i fellesskap og dele fangsten i like store parter på hver båt. Dermed har partsfiskerne funnet en helt ny felles modell og utviklet en måte å overleve på i Thorupstrand som fungerer i praksis. Partsfiskets initiativrike gründerånd gjør at de er særdeles konkurransedyktige, fordi alle om bord har like stor interesse i å drive et godt fiske. Uten å ødelegge det ressursgrunnlaget i Jammerbugt og Skagerrak som danner grunnlaget for verdien av deres felles fangstrettigheter.

Generasjonsskiftet kan sikres

Derfor kan vi som det eneste stedet i Danmark se fiskegutter på 16 år i Thorupstrand. Etter å ha spart siden 12 års-alderen kan de starte med egen båt, dra på fiskeriskole og komme hjem igjen for å bli medlemmer av lauget, få fangstrettigheter og etablere seg som selvstendige partsfiskere på eget dekk. De er drivende dyktige, kjenner Jammerbugten som sin egen bukselomme og ‘drar til sjøs’ så snart vinden og brenningene over revene legger seg. Men guttene er dessverre maktesløse overfor storkapitalen som nå truer med å stoppe kystfiskets generasjonsskifte. Problemet er at i takt med at de store konsernene kjøper opp resten av de eldre båteiernes små, privateide kvoter i Skagerrak, så blir det stadig vanskeligere for lauget å supplere opp og kjøpe kvoter nok til de unge. Der hvor de store trålerne stikker av fra miljøregningen etter at de har pløyd over de sårbare revene og habitatene på Skagerraks bunn, så betaler kystfiskerne ved å drive et arbeidsintensivt, miljøvennlig og bærekraftig fiske med stormaskede garn og lette snurpenoter. Derfor kan trålerne overby kystfiskerlauget, når en kvote legges ut for salg.

Thorupstrand Kystfiskerlaug vil kunne vise veien videre fremover for et miljøvennlig fiske, hvis det også er andre som kan se visjonen i å støtte dets oppbygning av en kollektiv kvote for bærekraftig fiske. En kvote som gradvis kjøpes ut av tråler- og finanskapitalistenes spekulative kvotemarked og i lauget omskapes til et varig, felles gode. Et felles gode som i fremtiden bevarer muligheten for å utvikle og utøve et demokratisk organisert og miljøvennlig fiske, drevet av de kommende generasjonene av initiativrike partsfiskere på kysten. Og som leverer fisk av høyeste kvalitet. Hvem vil være med på det?

Thorupstrand Kystfiskerlaug er kunde i vår søsterbank Merkur i Danmark.