Nr. 2014/4
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Visjonen om et menneskelig samfunn

Arne Øgaard

Erik Dammann har gjennom 40 år arbeidet aktivt for rettferdig fordeling og økologisk bevissthet. Hans mål har vært å gi fremtidige generasjoner gode leveforhold her på jorda.

Hans siste bok Verdirevolusjon (Flux forlag) avsluttes med en visjon om hvilke impulser som kan gi de nødvendige endringene i utviklingen: „Den viktigste drivkraften vil ikke være frykten for et sammenbrudd, men visjonen om et menneskelig samfunn, et samfunn som ikke bygger på motsatsen til det vi innerst inne vil, men på verdier vi tror på og føler for: Det vil si samarbeid, fellesskap og deling, og kanskje jeg skal våge å si det – på kjærlighet. Ikke som noe vagt og uforpliktende, men – omsider – som virkelighet“.

Vi vet at vi er truet av global oppvarming og ressursødeleggelser og at fordelingen av materielle goder er høyst urettferdig. Vi vet at vi må gjøre drastiske endringer, men samtidig gjør vi så ufattelig lite. Dammann påpeker at vi, det vi si både menn og kvinner, er fanget i en maskulin konkurransetenkning, som på mange måter har ført til en infantilisering av mennesket. Muligheten til positiv utvikling ligger å oppnå et mer feministisk samarbeidssamfunn.

Framtidens forundring

En stor del av Dammanns nye bok er formet som et framtidsscenario hvor forskere som lever flere hundre år inn i fremtiden ser tilbake på det som skjedde rundt år 2000. De har betydelige vansker med å forstå at menneskene ikke kunne avverge den store katastrofen. Vår tids mennesker hadde rikelig med kunnskap, men fremstod likevel som naive og tiltaksløse. Scenarioet er ikke lystig. Det viser på en instruktiv måte hva som vil skje hvis vi ikke klarer å stoppe den globale oppvarmingen. Det viser hvor fastlåst vi er i ensidige økonomiske teorier og at forskerne er for isolerte i snevre fagfelt til å kunne påvirke en helhetlig utvikling. I denne delen skriver Dammann forbilledlig enkelt og klart, spesielt om de mange konsekvensene av global oppvarming. Alle burde ut fra dette forstå at det burde være en selvfølge å gripe til handling. Dammann hevder at de handlingene som først og fremst trengs, er at vi samler oss om de politikerne som vil gjennomføre de nødvendige endringene både lokalt og globalt. Dammanns scenario er drastisk nok, men det hadde ikke vært vanskelig å skissere opp langt verre scenarioer med kriger, framtidige diktatoriske regimer osv. Dammann har tro på menneskene, det gjelder bare at vi får tak i det vi innerst inne vil og at vi løsriver oss fra forbrukspress og irrasjonelle vekstteorier.

Folkebevegelse for rettferdighet

For 42 år siden ga Erik Dammann ut boka Fremtiden i våre hender, hvor han beskrev hvordan vi i den vestlige verden gjennom mange år hadde skaffet oss rikdom ved å utbytte land i den tredje verden. Han påpekte også at det hver dag døde 10 000 barn som følge av fattigdom, mens vi i den vestlige verden hadde både livsstils- og miljøproblemer som følge av vår overflod. Det begynte med slavehandel og kolonier, men fortsetter i dag med en urettferdig handelsbalanse. Vi betaler ikke en rettferdig pris for de fleste av våre forbruksvarer. I 1974 traff dette noe i den norske folkesjelen. Mange følte at de hadde nok av ting og at det var helt andre verdier som nå var viktige, samtidig som de var opprørt både over miljøtrusler og global urettferdighet. På et møte i Nadderudhallen samlet det seg 3 000 mennesker som ville starte en folkeaksjon. Framtiden i våre hendervar i gang og fikk raskt 30 000 medlemmer. Jeg, som stod midt oppe i det hele, tror det tente en visjon i mange om at det var viktig å skape bærekraft og rettferdighet og at vi selv kunne være med å ta fremtiden i våre hender. Dette stod i sterk kontrast til samtidens marxist-leninister, som kun trodde på en snart kommende revolusjon. De hevdet at enhver personlig handling i positiv retning ville dempe arbeiderklassens revolusjonsglød.

Et slagord i Framtiden i våre hender var ‘ny livsstil’, men dette kunne ende opp i småsekteriske tendenser ved at enkeltmedlemmer la for stor vekt på små handlinger. Ledelsen i bevegelsen skiftet retning til å legge større vekt på politisk arbeid. Dette preger også Dammanns siste bok. Det er ikke først og fremst vi som skal skape endringer gjennom å bygge opp samfunnet slik vi vil ha det, men vi er nødt til å samles om de politikerne som kan lede oss gjennom de nødvendige reformene. Det finnes et mangfold av ulike oppfatninger av verdien av det vi selv kan gjøre og hvor mye vi kan overlate til politikerne, men de fleste vil vel være enige om at det må til et samspill. I dag ser vi igjen en ny voksende tro på betydningen av egne handlinger. Det settes i gang mange viktige prosjekter, og den økte oppslutningen om Cultura Bank er også et utslag av denne tendensen.

Godvilje uten konsekvenser

Framtiden i våre hender tok på 80-tallet initiativ til en utredning om en Alternativ framtid, og her fikk de støtte av politikere slik at en rekke forskere kom med i arbeidet. Boken Et samfunn for menneskelig utvikling av Leif Holbæk-Hanssen ble et av produktene fra dette arbeidet, men som mye annet er den nå glemt. Dammanns siste bok referer en rekke kjente politikere som på denne tiden uttalte seg støttende til hans sak, og de støttet også hans initiativ til å starte et Forum for verdidebatt, som i noen år tiltrakk seg store folkemengder. Men ut av alle disse gode ønskene og tankene er det ikke så lett å se at det har oppstått store konkrete endringer i det politiske livet. Framtiden i våre hender har fortsatt tidsskriftet Folkevett med mange gode og opplysende artikler om verdens elendighet, og de bringer fortsatt impulser til egne handlingsmuligheter. Ledelsen i folkebevegelsen arbeider aktivt med å påvirke og bevisstgjøre politikere, og en viss innflytelse håper jeg at de har. Jeg har bare godt å si om Dammanns mange bøker og det arbeidet han inspirert til, men samtidig vekker dette arbeidet min overbevisning om at vi trenger større visjoner. Vi trenger en dypere forståelse av mennesket og hva det er som hindrer oss i å gjøre det som vi vet er riktig. Vi trenger også forståelse av hvilke ikke-materielle verdier og verdisyn som kan frigjøre oss fra det materialistiske kavet.