Vi er samlet rundt det lange trebordet i bryggerhuset. Praten sitter løst, og varmen fra grua smelter ryggene våre. Nybakt brød fra bakerovnen, suppe med nyhøstede grønnsaker, vin i kjøkkenglassene. Det er dagen vi, denne helgens Food Studio-team, befinner oss på Hegli gård i Nannestad, en knapp time fra Oslo.

En gård trenger drift. Sidsel S. Sandberg har drevet sin siden hun kjøpte stedet sammen med den første mannen sin i 1966. Nå er hun blitt 75, og kroppen hennes forteller henne at det er på tide med flere hender. Kvelds- og morgenstellet i fjøset orker hun, men alt annet blir for mye. Ingen av de fire barna hennes ønsker å drive videre på samme måte. Det er ikke vanskelig å forpakte bort jordene, men Sidsel ønsker å bevare gården som en hel driftsenhet. Hun mener at i disse ustadige tider vil det mest forstandige være å ha tilgang på jord. Dessuten er dette livsverket hennes. Det er ikke hvem som helst som kan føre dette stedet videre.

Sidsels gård har ikke bare vært en vanlig drift med kuer, høner, gjess og grønnsaksproduksjon. De siste nitten årene har hun drevet pedagogisk virksomhet med skolehage og skolekjøkken. Hegli gård har vært eksempelgård i prosjektet Levande skule og Gården som pedagogisk ressurs. I løpet av tre år på ungdomsskolen jobbet alle elevene tilsammen fire uker på gården. De jobbet en uke av gangen gjennom de skiftende sesongene, og på denne måten fikk de være med på å oppleve det naturlige kretsløpet.

Elevene lærte om dyrking, høsting, sanking, slakting, konservering og sylting. Den siste uken laget de et gjestebud for besteforeldrene sine. Her sto de selv for alt fra invitasjoner, menylaging, sanking og produksjon av mat. «På denne skolen lærte de om det virkelig livet», sier Sidsel. «Det ekte livet. Fra jord til bord. Og de fleste elevene gav uttrykk for at de stortrivdes, både de såkalt ‘skoleflinke’ og de som hadde problemer med å sitte bak en pult. På en gård finnes det oppgaver å mestre og utfordringer å bryne seg på for alle slags mennesker», forteller Sidsel. Dessuten lærte elevene mye om det å samarbeide. Dessverre finnes ikke tilbudet om Levande skule i dag. Da Sidsel ble nødt til å gå av med pensjon, ble en lærer ansatt i hennes sted. Hun sluttet etter ett år, og skolen unnlot å ansette en ny.

Bryggerhuset har en atmosfære der man glemmer tid. Det lune kjøkkenet har noe ur-aktig over seg. Sidsel forteller at her har det vært gård siden tidlig jernalder, selv under svartedauden var det bosetning på Hegli. Det vakre hovedhuset med brune trevegger og vindussprosser i falmet grønt er fra 1700-tallet. Sidsel driver sakte og frigjør seg fra gården, og over en femårsperiode har hun fått bygget seg et mikrohus. Der de fleste pensjonister i Norge søker å oppgradere det vi betegner som komfort, gjør Sidsel en motsatt bevegelse. Hun ønsker å trappe ned, minimere, komme enda nærmere naturen og de basale behov.

EN VISJON

Samling rundt matbordet

Sidsel forteller at hun akkurat har lest Naomi Kleins siste bok No is Not Enough. Hun er dypt inspirert. Klein mener det ikke holder å kjatre lenger om hva det er som går ad undas og hva det er vi ikke vil. Klein sier: «Det er tid for å tenke strategisk på hvordan ting kan bli bedre.»

Dette er alle rundt bordet enige i. «Det er ikke lenger det vi sier nei til som må være hovedfokuset. Snarere det vi sier ja til. Men hva sier vi så ja til? Hva er det vi vil ha? Det er det vi må vite», sier Sidsel. Vi blir enige om at den nye tiden krever nye måter å tenke på, nye måter å handle på. Og, som noen påpeker: – Her finnes det ikke bare én løsning. Når komplekset er komplekst, er løsningene mange. Men fellesskap og community er stikkord vi tror på. Det å gjøre ting sammen. Kollektive tankesett, kollektive løsninger. Sidsel sier en mulighet er om det kunne dannes et forpakterlag som ønsket å drive gården videre som en allsidig økologisk gård. Kanskje noen som var åpne for å utforske nye modeller for hvordan å drive en gård. Og undervisningssted. «Kan det bli gjort av et kollektiv?», undrer vi. «Der alle bidrar med det de er gode på, med det de har, av tid, ressurser, kunnskap, talenter. Kan vi lage en plan, skape en modell der ingen eier, men alle pleier?»

Med ett er klokken mange og kuene kaller. Sidsel må gå i fjøset der kveldstellet venter. Vi blir sittende igjen en stund og småprate mens glørne ulmer i grua. Hvem er vi? Er vi fremtidens bønder? Og vet vi hva det er vi vil ha? Rundt bordet sitter en broket forsamling av kunstnere, entreprenører, designere, kulturarbeidere og akademikere. Et par-tre stykker har også erfaring med å drive jord, en kaller seg av og til bonde. Felles er dette: Vi har en kjærlighet for jorda. Og vi skjønner at vi må våkne opp. At det er nå.

TANKEN OM COMMUNITY

Tanken om å leve og virke sammen i en moderne community-struktur hadde vokst frem over tid blant oss som satt omkring bordet. For mange av oss startet det som individuelle impulser som handlet om flere ting. For det første hvor lite mening det etter hvert begynte å gi å skulle bo alene. Dernest opplevelsene av hvor mye vi lærer av å være tettere på hverandre, av å måtte forholde oss til hverandre på godt og vondt, ikke bare i de sosiale situasjonene man vanligvis møtes som venner, men det å omgås i alle livets oppover- og nedoverbakker. Vi begynte å skjønne hvor mye raskere de individuelle utviklingsprosessene går med rik tilgang på gode speil, alt vi lærer om oss selv av de andres refleksjoner. Et annet viktig aspekt var at vi begynte å skjønne hvor utrolig mye vi hadde når vi la alt alle eide på et felles bord. Da var vi plutselig uendelig velstående, med tilgang på hytter og hus og leiligheter og båter og biler og hunder og barn. På fjellet, i byen, ved havet, i skogen. I inn- og utland, på flere kontinenter.

SIDSELS UTOPIA

Etter frokost lørdag morgen går vi i samlet flokk over kuperte jorder og slake marker for å ta i øyesyn Sidsels lille plass. Mikrohuset er en gammel tømmerstue hun har fått flyttet til et område som ligger omkring sju minutter og godt skjult fra gården. På bordet utenfor vinduet ligger poteter i alle størrelser og fasonger til tørk. Det er første året Sidsel har hatt jordfrukter her, og det er hun vel fornøyd med. Snart er hun så godt som selvforsynt her også. På den lille utedoen bor det tre høner, og vegg i vegg breker tre geiter.

De fleste av oss må bøye hodet for å komme innenfor døråpningen og de tykke tømmerveggene. Stuen med stampet jordgulv er knappe 17 kvadratmeter, og her har Sidsel alt hun trenger. Seng, bokhyller, ildsted. En diger vev tar opp nesten halve plassen. «Det er klart det er plass til en vev», sier Sidsel. «Det er alltid plass til en vev».

Veving hadde også en sentral plass i Sidsels pedagogiske opplegg. «Veven gir så mye», sier Sidsel. «Ofte er det rett og slett det vi trenger som mennesker for å føle oss hele og levende. Å veve sammen trådene, skape i rytme, og samtidig se noe vokse frem og ut av hendene våre.»

I bokhyllene står det bøker om politikk, kultur, samfunn, filosofi. Arne Næss og Amartya Sen. Galtung og Nehru. Sidsel har studert sosialantropologi, og hun er fortsatt svært opptatt av indianere, urfolk og generelt av andre kulturer. Det er igjennom den andres blikk vi ser oss selv. Lærer oss selv å kjenne. Det er kanskje ikke tilfeldig at Sidsels assistent over mange år var en pakistansk kvinne: «Åh, hun laget guddommelig mat», forteller Sidsel. Hun var dronningen på kjøkkenet, og elevene lærte enormt mye av henne. Flere av barna hennes jobbet som avløsere på gården over mange år, to av dem er her fortsatt. Den pakistanske kulturen er ikke den eneste som har satt sitt preg på Hegli. Sidsel forteller at på gården har det blant annet bodd folk fra Spania, Guatemala, Brasil og Ungarn.

FOOD STUDIOS HEGLI GJESTEBUD

Tilbake på gården ankommer Food Studio-gjestene og får være med på alt det beste Hegli har å by på. Etter en matbit og samling rundt bordet i bryggerhuset får en velge hvilke aktiviteter en vil ta del i. Noen blir med for å høste grønnsaker og urter i kjøkkenhagen, noen baker surdeigsbrød. I bryggerhuset finnes en stor, gammel bakerovn, og surdeigen har bakeren Emmanuel forberedt. Noen er med på matlagingsgruppa, og andre kommer sammen i foredlingsverksted. Til slutt samler alle seg i vevstua og får blant annet høre Sidsel fortelle historier om sitt mangfoldige liv og virke.

Etter en innholdsrik dag er et vidunderlig måltid tryllet frem. Det blir en festmiddag der nesten alt vi putter i munnen kommer fra Hegli. Selvfølgelig med unntak av forrettens øl; det kommer fra Bøgedal, det unike mikrobryggeriet i Danmark. Hovedretten er lammegryte og små kjøttboller sammen med ovnsbakte grønnsaker, gresskarpuré og en fargerik grønn salat med blomster og bær. Alt fra Heglis hage. Måltidet rundes av med tilslørte bondepiker, eplene nyplukkede og kremen så godt som rett fra kua.

Det er varme kinn og blanke øyne på alle som sitter rundt bordet, og en mett og tilfreds stemning senker seg. Måltidet avsluttes med at én reiser seg opp og synger en gammel folketone:

Gi oss å nu vårt daglige brød

Og alt vi behøver inntil vår død (…)

På Hegli har vi fått oppleve hvordan jorda gir. Det vi vet er at det er opp til oss å gi minst like mye tilbake. Hvem som er de nye bøndene vil fremtiden vise. Men at det handler om å skape sammen, i et vi, det er det ingen tvil om.

SPOL SYV MÅNEDER FREM I TID

Fuglene leker i buskene som omkranser hagen. Gartneren, Christian står mellom grønnsaksbedene og spar med greip. Han er i ferd med å fjerne vinterdynen fra jordet. Det er et solid lag med halm som ligger jevnt fordelt utover. Men nå er det vår, og jorda må tørke opp. Halmen er tung. Litt bortenfor står Emmanuel i en stige og fester en plastduk over drivhuset. Vintrene har gitt det gamle bygget hard medfart. Noen glassruter er knust, og bjelkene i fundamentet har flyttet seg litt, men nå er huset snart klart for en sommer til.

Det har skjedd en del siden høstfesten. Sidsels ønske om at gården forblir et levende landbruk og en pedagogisk plattform har tatt form i en andelshage. Gjennom året vil Hegli Sjølbergingsbruk by medlemmene på et vell av forskjellige grønnsaker, som de kan være med på å høste selv eller hente i byen, men litt av grunntanken er også å vise og demonstrere hvordan man bruker disse råvarene og hvordan man i større grad kan bli selvforsynt. Derfor blir det også kurs og demonstrasjoner av forskjellige typer foredling.

Hva det vil innebære å kunne kalle seg en fremtidens bonde er vanskelig å gjette seg til, dette er også en større diskusjon. Men tett knyttet opp mot dette står også fremtidens forbruker. Og det er kanskje her Sjølbergingsbruket kan spille sin rolle ved å opplyse om dyrking, koking og det å gjøre naturen, marka og jordene til en sosial møteplass. For selv det mest ubønnhørlige ugresset kan være trivelig å luke sammen med andre, spesielt når gryta står på kjøkkenet og putrer.

Redigert versjon av artikkel fra magasinet Hauste, vol 3, utgitt av Food Studio

Facebook: @heglisjolbergingsbruk

Les mer på Food Studios nettsider