Den romerske republikken var bygget på forfedrenes skikker kalt mos maiorum. Et viktig prinsipp var at økonomisk overskudd skulle anvendes til nytte for fellesskapet og til gudenes ære. Dette ble kalt liturgia, som betyr hellig handling. Den utøvende makten lå hos Magistraten, som utgjorde et hierarki av embeter. Øverst i embetshierarkiet var censorene, som ble valgt hvert femte år, og som hadde gått gradene i embetsverket slik at de hadde vært både kvestor og konsul.

Det vil si at de hadde hatt ansvar både for finanser og for imperiet. Censorene skulle påse at alt gikk rett for seg i overenstemmelse med mos maiorum. De kunne foreta husundersøkelser for å påse at de rundt 300 senatorene levde med verdighet og i samsvar med Roms verdier. Senatet var en rådsforsamling med betydelig makt, og den besto av de som ble ansett som de klokeste og mest ærverdige menn.

Idealet om å anvende sin rikdom til fellesskapets beste fortsatte å leve i middelalderen da det å skrape sammen mest mulig til seg selv ble kalt avaritia, også kjent som grådighet. Dette ble regnet som en av de syv dødssyndene.

I år 275 f.Kr. ble Publicus Cornelius Rufinus Sulla kastet ut av senatet. Årsaken var at censorene hadde funnet 27 sølvkanner i hans hjem. Dette oversteg den godkjente kvoten på 5 kg sølv. Familien kom dermed i vanære og mistet sin innflytelse. Til tross for dette ble Lucius Cornelius Sulla valgt som konsul i 88 f.Kr. Han ble kjent som Roms hittil mest grusomme hersker, og han innskrenket censorenes makt. Hans virke regnes som innledningen til republikkens nedgangstid og overgangen til keiserdømmet. Idealet om at maktpersoner skulle leve enkelt forvant derimot ikke helt. Det fortelles at den første «keiser» Augustus valgte å bo i et enkelt hus, og at han alltid sov på et hardt leie.

Fra dødssynd til dyd

Idealet om å anvende sin rikdom til fellesskapets beste fortsatte å leve i middelalderen da det å skrape sammen mest mulig til seg selv ble kalt avaritia, også kjent som grådighet. Dette ble regnet som en av de syv dødssyndene. Historien viser at ikke alle som kalte seg kristne tok dette like alvorlig, men vi finner likevel eksempler på at mange kristne verdsatte det enkle livet. Her hjemme var Hans Nielsen Hauge et lysende eksempel på at økonomisk overskudd skulle anvendes til fellesskapets beste. Han grunnla stadig nye bedrifter slik at de fattige fikk arbeid og mulighet til meningsfull deltagelse i samfunnet. Hauge var en opprører og måtte tilbringe mange år i fengsel. Han anklaget blant annet presteskapet for å være for opptatt av materielle goder.

Ved protestantismens innføring ble den enkeltes livsførsel tillagt mindre vekt. Det eneste som betydde noe for frelsen var å ha den rette tro. En av de kjente reformatorene, Calvin, hevdet at Gud alt fra evigheten hadde bestemt hvilke mennesker som skulle frelses eller ende i fortapelse. Ut fra hans tankegang kunne verdslig rikdom tolkes som et tegn på at Gud var på din side. Det å legge seg opp en stor personlig formue ble ansett som et utslag av personlig dyktighet og kunne anses som en dyd. Slik betraktes i dag enhver ærlig tjent formue som noe du har gjort deg fortjent til, og som er frigjort fra et hvert samfunnsansvar.

Frihetens tidsalder

Censorer passer ikke lenger på at vi lever enkelt etter forfedrenes skikker. Det er heller ikke så mange som frykter Guds straffedom om de skulle bli grådige. I verste fall kan vi bli hengt ut i media hvis noen synes at vårt forbruk er ekstraordinært. Men slik uthenging kan like gjerne skape beundring som avsky. En privat romreise til noen milliarder skaper kanskje ikke mer enn litt hoderisting. Få snakker om at vi bør bruke det vi har av penger til fellesskapets beste og gudenes ære. (Det siste vil jeg oversette til det vi dypest inne opplever som riktig.) Men i frihet kan vi ta ansvar for vår pengebruk.

Gaver kan gi størst avkasting

Vi trenger et oppgjør med forestillingen om at «mine penger» er noe jeg har gjort meg fortjent til, og som jeg derfor kan sløse bort slik jeg vil. Bak noens penger ligger det ofte manges arbeid. Bak en god og innbringende ide ligger det ofte mange menneskers velvilje og innsats fra ulike omsorgspersoner og lærere. Vi lever ikke i vakuum. Marie Curie fant en metode til å renfremstille det høyradioaktive stoffet radium fra urangruvenes avfall. Hadde hun patentert metoden, kunne det gitt henne og hennes etterkommere enorme inntekter. Men hun gjorde det ikke, med begrunnelse i at dette var en oppdagelse som tilhørte menneskeheten.

Vi trenger et oppgjør med forestillingen om at «mine penger» er noe jeg har gjort meg fortjent til, og som jeg derfor kan sløse bort slik jeg vil. Bak noens penger ligger det ofte manges arbeid.

Andre har tjent seg rike og har samtidig gitt store beløp tilbake til samfunnet. Det finnes mennesker som innser at det viktigste i livet ikke kan kjøpes for penger, og at de kan skape de største verdiene ved å gi penger til det de opplever som samfunnsnyttige formål. Noen kan gi litt og andre kan gi veldig mye.

I det norske sosialdemokratiet tenker mange at Staten må ta seg av alt av omsorg, kultur og utdanning. Det er utvilsomt godt for mange å leve i den norske velferdsstaten, men den hemmes også av et tungt byråkrati. Et samfunn kan bli mer bærekraftig, levende og fritt hvis det i tillegg til statlig velferd også finnes en rik strøm av frie gavepenger. Penger som blant annet kan gå til virksomheter som opplyser, inspirerer og tilrettelegger for et rikere indre liv og et lavere forbruk.