Levelønn, for hvem?

En arbeider i Bangladesh for eksempel, som syr skjorta mi, skal ikke han eller hun kunne leve av lønna si? Nå i 2017? Nei, sier de store tekstilkjedene i Norden, som har hatt enorme inntekter i mange år fordi de har utnyttet fattige tekstilarbeidere som slaver, og svært få har protestert. Vi må vente til 2025, sier de. Da kan tekstilarbeiderne få levelønn, muligens, om vi er heldige. Dette er et veldig komplisert samspill, sier de og toer sine hender. Det er fabrikkeieren og politikerne i de enkelte landene som må bestemme når arbeiderne deres kan få levelønn. Om myndighetene i de landene vi opererer i ikke vil gi arbeiderne levelønn, så er det opp til dem!

Jeg undres og tenker på den gang da jeg igangsatte verdens første produksjon av verdige, bærekraftige og økologiske håndklær – for å vise at det er mulig. Det var i 2006. Det var ikke vanskelig i det hele tatt, selv om jeg aldri hadde gjort noe lignende før og selv om jeg fikk masse motstand innledningsvis. Motstanden kom ikke fra produsentene eller fabrikkeierne eller de stakkars tekstilarbeiderne. Nei, motstanden kom fra hotelleierne, vaskeriene og ikke minst de offentlige innkjøperne i Norge. De lo av meg og ba meg holde meg til mitt forfatterskap i stedet for å gi meg i kast med å endre tekstilindustrien! Først forsto jeg ikke hvorfor de var så skeptiske. Så forsto jeg at de var redd for å miste de privilegier de var vant til å ha. De brukte med stor evne hersketeknikker på meg: naivisering, mobbing og latterliggjøring. Innkjøpssjefen i en av kommunene våre lo rått på telefonen før han sa rett ut til meg at fairtrade og etisk handel har vi ikke råd til! Deretter la han på.

Gedigen katastrofe

Det måtte altså en gedigen tekstilindustrikatastrofe i Kadar i Bangladesh i 2012 til for å få noen flere av oss til å sette oss opp i sofaen og noen offentlige innkjøpere til å våkne fra sitt selvgode innkjøpsliv, hvor det å presse priser lavest mulig er den eneste salige vei ved forhandlingsbordet. Hvor lenge skal vi i Norge ha denne type ledere og forhandlere?

1320 mennesker måtte dø, deriblant flere barn, og en hel tekstilfabrikk måtte rase sammen før norske nyheter begynte å interessere seg for tekstilarbeidere i verden. Noen politikere stilte et par kritiske spørsmål og ba om en reaksjon fra folk flest. Den fikk de. Organisasjonen Framtiden i våre hender sendte sporenstreks 3 norske ungdommer til Kambodsja til en tekstilfabrikk der og ba dem sy en dag. Det hele ble filmet av Aftenpostens filmteam. Alle 3 ungdommene begynte å gråte, ikke bare fordi det var hardt å sy under så elendige forhold uten mat, men også fordi det gikk opp for dem en etter en: «Jammen, de er jo som oss.» Tenk det! Tekstilarbeiderne i Bangladesh eller Kambodsja er som oss.

Konfliktnærende forhandlinger

Som pådriver og coach for denne oppvåkningen har jeg reist verden rundt i mange år for å lære ledere å forhandle på en verdig måte med respekt for alle involverte. Jeg har vært med på å gründe to universiteter for bærekraft og etisk handel: World University for Dignity og Heliopolis University for Sustainable Development. Det jeg legger merke til når jeg coacher ledere i Norge og globalt er at de fleste fortsatt sitter i et gammelt forhandlingsparadigme. De tenker ikke på handel som fredsbyggende, men konfliktnærende. Og dette gjelder også unge ledere. Executive managers er lært opp til å tenke: Jeg vinner og du taper, og dette spillet om makt er så inngrodd i systemet at kreativiteten og mulighetenes arena uteglemmes.

Hva skal til for å bryte med dette gamle urettferdige forhandlingsparadigmet og få til en verdig og etisk forhandlingskultur over grensene?

Her er 3 råd for forhandlinger som skaper business og fred:

Ved forhandlingsbordet må vi bort fra prispress og se hele kjeden samlet under en felles verdi: levelønn til alle involverte og åpne forhandlingskort i mye større grad.
Vi må våge å legge opp til en verdig, helhetlig og kreativ forhandlingsstrategi, som tar utgangspunkt i tillit og partnerskap.
Vi må finne frem til og bygge opp under de beste business-casene. Best praksis er viktig for å vise at det er mulig. En av de tekstilprodusentene i verden som har våget å gå i forveien og gir sine arbeidere levelønn er Sekem i Egypt – en fantastisk virksomhet med flere tusen ansatte. Mot alle odds har de maktet å vise hvordan det går an å bygge en sunn forretning tuftet på rettferdige verdier.
Vi må spre budskapet om business for fred. Som forbrukere og ledere må vi spre budskapet om denne type best praksis i våre nettverk selv. Da Sekem i 2012 fikk prisen «Business for Peace» i Oslo, så gadd ikke avisene i Norge å skrive om det. Dette er symptomatisk for det gamle paradigmet. Gode eksempler har ikke samme nyhetsverdi som krig.
www.globalfairtrade.no