Intuitiv medisin
Arne Øgaard
Publisert: 20/06/2017
Ved hjelp av moderne naturvitenskap er det blitt gjort store medisinske fremskritt innen diagnostisering, kirurgi, kreftbehandling, stamcellebehandling og mange andre områder som daglig redder menneskeliv. En antroposofisk lege må være fullt utdannet på dette feltet og står fritt til å benytte de metodene han mener er relevante. Samtidig søker denne legen et større perspektiv enn det vi finner i dagens naturvitenskapelige verdensbilde.
I den vanlige medisinen prøver man å finne presise kriterier for beskrivelse av sykdommer, for så å finne behandlingsformer som kurerer alle med den aktuelle sykdommen. Arbeider en ut fra et antroposofisk perspektiv er målsettingen å se det spesielle i hver enkelt pasient og finne den riktige behandlingen for dette individet. En slik behandlingsform egner seg ikke for dobbeltblinde studier, og det er derfor vanskelig å bevise dens virkning ut fra dagens krav til vitenskapelig metode. En antroposofisk lege må være en kunstner som i størst mulig grad prøver å understøtte menneskets egen selvhelbredelseskraft. Prof. Dr Volker Fintelmann har arbeidet som lege gjennom et langt liv og har hatt flere betydningsfulle verv. I boka Intuitiv medisin – Antroposofisk medisin i praksis, skriver han ut fra egen erfaring og omfattende studier. I Tyskland er boka utgitt i flere opplag, og den er oversatt til flere språk.
Boka kan grovt deles i to deler, en som med letthet kan leses av allment interesserte og en som er beregnet på mennesker som arbeider i det medisinske feltet. Men dette er ingen lærebok for sykepleiere eller leger og heller ingen selvhjelpsbok for folk som vil prøve å helbrede seg selv. Det er først og fremst en bok som gir en viss innsikt i hva antroposofien kan tilføre medisinen.
Virchows metode med å forklare alt ut fra minstedeler er blitt videreført i moderne molekylærtenkning, mens Rudolf Steiner kan sees som en videreføring av Carus.
De allmenne kapitlene som innleder og avslutter boka, begynner med en innføring i medisinens historie. Her ser vi at det tidlig oppstår et skille mellom Virchow, som prøver å forstå mennesket ut fra cellen, og Carl Gustav Carus, som hadde en mer helhetlig tilnærming til mennesket. Virchows metode med å forklare alt ut fra minstedeler er blitt videreført i moderne molekylærtenkning, mens Rudolf Steiner kan sees som en videreføring av Carus. Fintelmanns videre kapitler om erkjennelsesteoretiske spørsmål og det antroposofiske menneskebildet gir glimrende innføringer i disse komplekse temaene. Det samme gjelder de avsluttende kapitelene om fremtidsaspekter for medisinen.
De detaljerte kapitlene om sykdomslære og ulike behandlingsformer krever medisinske forkunnskaper og er en krevende øvelse i å bevisstgjøre og leve seg inn i komplekse prosesser. En aner i det minste hvilke utfordringer en antroposofisk lege må arbeide med. Denne boka inngir stor respekt for dem som begir seg inn i dette utfordrende arbeidsfeltet, og mitt håp er at den kan bidra til å bringe denne respekten ut til offentligheten.
