Menneskets plass i det økonomiske systemet

Suksess i dagens økonomiske system avhenger ikke av hvem du er, men utelukkende av hvordan du bidrar med penge­verdi til systemet – hva du produserer og hva du konsumerer. Synet på samfunnet som en maskin bygget opp av uavhengige enheter, hvor verdier bestemmes ut i fra det etablerte produksjonsmønsteret av land, arbeidskraft og kapital, kan etterlate en idé om at hvis vi ikke passer inn her, er ei heller våre innpust og utpust av betydning. I et samfunnsøkonomisk regnestykke blir da den eldre generasjonen mindre verdt og skjøvet til side når de ikke lenger genererer det ‘ideelle’ økonomiske produktet. Kjernen i den nyliberale økonomiske tankegangen som har regjert de siste tiårene tillegger hovedsakelig verdi til vårt eksterne ta-og-føle-på produkt og begrenser rommet for verdien av vår indre utvikling. For mange vil dette utløse en følelse av separasjon og håpløshet, da vi sakte veves ut av de etablerte mønstrene i fellesskapet.

I et forsøk på å forstå dette fenomenet introduserer psykolog Gabor Maté ideen om hvordan vår kollektive etterstrebelse etter det ‘normale’ bidrar til en stagnering av selve skaperkraften i vår globale økonomiske husholdning – vår landsby. Maté beskriver utviklingen elegant, «Our current situation is a culture manufactured, idealizing individualism, destroying social context, ignoring our emotional needs. There is an intelligence in nature, which – if we ignore – will create suffering. For many decades now, we have been nurturing a consumption-driven, materialistic monoculture, in which the ‘normal’ has produced nothing but shells, ghosts and disease.» Det er lett å rette pekefingeren mot politikerne, byråkratiet eller helse- og utdanningssektoren, uten å merke seg at problemet har kilde i den nyliberale økonomiske modellens manglende kapasitet til å tilrettelegge for et inklusivt og næringsrikt jordsmonn for det ‘unormale’.

Normaliteten, slik den blir hyllet i dag, bidrar til å holde det økonomiske systemet i dvale-modus og opprettholde paradigmet som fører til en kronisk ubalanse for mennesket og vårt forhold til naturen. ‘Normal’ demper vår evne til å kultivere og gjødsle komposten som utgjør økonomisk aktivitet, og etterlater seg en stagnerende masse av forvirret menneskelig bakterie, som sitter fast i et råtnende lag med ufullbyrdet potensiale.

For mange er også konseptet økonomi for stort å ta inn over seg og ikke minst endre, i samsvar med dets altomfattende natur. Dette stammer til dels fra den vestlige tankeretningens tendens til å samle seg i et mer individualistisk tankesett, hvor de antatte mulighetene til samfunnsendring begrenses til vår nærmeste familie og sosiale omgangskrets. Vi døyver dermed energien som gir kraft til fellesskapet og individets unike rolle i det hele. Den indiske filosofen Krishna­murti ytret at «helse kan ikke måles i det å oppnå balanse i et utelukkende sykt system.» Hvis økologisk balanse er målet, hvordan kan vi da bevege oss fra ett mentalt idékart til et annet, og hvordan kan vi merke om stiene for hva som skaper verdi og endring i dagens samfunn?

Å kultivere fruktbar jord for en motstandsdyktig sosial innhøsting

Vi befinner oss igjen ved et veiskille hvor vi også må redefinere målet med vår økonomiske aktivitet. Tanken om uendelig økonomisk vekst er overmoden og har for lengst vokst seg ut av proporsjoner for å kunne legge til rette for et bærekraftig samfunn. Den nye tiden er her nå, og vår felles intensjon bør være å spa opp nye områder for naturlig kreativitet og dynamiske plattformer for idéspirer som kan øke mulighetene for en sunn innhøsting.

Hvis vi skreller av lagene av det vi over tid har bestemt oss for at utgjør et menneske, står vi nakne foran vår relative posisjon til våre omgivelser – vårt forhold til naturen. Og i naturen har hver eneste tanke en effekt. Hver intensjon vil påvirke det større feltet. Hva vi velger å identifisere oss med og hvilke valg vi tar vil forme de kollektive stiene vi legger bak oss.

Med dette i bakhodet, hvordan tar vi det første skrittet mot å plante frøene av konstruktiv kreativ unormalitet? Først er det viktig å anerkjenne at endringen allerede er over oss. Ideen om ‘selvet’ som et bidrag til den globale landsbyøkonomien vokser i takt med vår egen evne til å tenke større og mer helhetlig. Ved å anerkjenne potensialet i høyere former for sosial og økonomisk organisering, som for eksempel delingsøkonomien, alternative utdanningsplattformer og økologisk intelligent bruk av teknologi, vil vi styrke fellesskapet og vår evne til å komme sammen om løsninger.

I Norge opplever vi nå en sterk vekst av initiativer som feirer kreativ unormalitet og diversitet, hvor ønsket om endring går foran ønsket om profitt. De siste årene spesielt har vi sett en bølge av ildsjeler som kommer sammen for å kommunisere naturens behov, enten det handler om marin forsøpling og strandrydding, festivaler for matglede og helse, grønne integreringstiltak eller lekent arbeid med bærekraft og miljø i distriktene. Og når normalmyten brytes ned, åpnes det rom for re-kalibrering av det økonomiske kompasset, med rot i den viktigste urkraften av alle – skaperkraften.