Nr. 2013/2
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Gul oljeplatform.

Oljepenger suger kraft ut av realøkonomien

Lars Pehrson, administrerende direktør i Merkur, vår søsterbank i Danmark.

Norge har noe som kalles Statens Pensjonsfond Utland, eller ‘Oljefondet’ som det mer populært blir kalt for. Det er her størsteparten av den norske stats enorme oljeinntekter havner.

Man kan undres over valget av navn. Det finnes jo allerede pensjonsordninger, private eller offentlige. Og hele Norge skal vel ikke på pleiehjem den dagen oljen tar slutt? Formålet med fondet er å „sikre finansielle verdier for fremtidige generasjoner“. Av dette forstår man at det også tenkes på de kommende generasjoner. Dette er jo svært rimelig, når man tar i betraktning at det gjelder naturressurser som er skapt gjennom millioner av år, men som hentes opp og selges i løpet av få årtier.

Men ‘pensjonsfond’? Hvorfor ikke for eksempel ‘Norges fremtidsfond’? Det handler vel om å forberede Norge til en fremtid med mye lavere eller ingen inntekter fra Nordsjøen?

Enorme beløp
Vi snakker om store beløp. Siden fondet ble opprettet, har det fått tilført 3 060 milliarder norske kroner. Avkastningen i 2012 var 447 milliarder norske kroner, tilsvarende ca en fjerdedel av Danmarks samlede bruttonasjonalprodukt.

Alle investeringer fondet foretar ligger utenfor Norge. Det er nødvendig, fordi ellers vil pengene skape inflasjon og flaskehalser i den ‘normale’ norske økonomien. Ser vi nærmere på fondets investeringer, forstår vi kanskje hvorfor det kalles ‘pensjonsfond’. Det forvaltes nemlig på samme måte som en privatperson ville ha forvaltet sin egen pensjonssparing: Ved plassering i ulike finansielle aktiva (verdipapirer) og med en passe risikospredning. Her er det bare oppsparing i store størrelser.

Konsentrasjon på verdipapirer

Det er nesten bare tale om finansielle aktiva, altså verdipapirer. Investeringene gjøres over hele verdien, i store børsnoterte selskaper og i statsobligasjoner. Fondet eier 1,2 prosent av verdens store virksomheter og er dermed en av verdens største aksjeeiere.

Innenfor hver kategori er det prinsipper for hvordan risikoen spres best mulig, – mellom land, mellom bransjer, mellom selskaper osv. Det er uten tvil meget dyktig utført.

Men det mangler noe. Kan det virkelig være riktig at Norges fremtid skal avhengige av verdipapirer? Kun en brøkdel av fondet er investert i eiendom, altså noe man fysisk kan se. Det er ingen investeringer i infrastruktur, energianlegg eller andre fysiske aktiva, – noe som mange pensjonskasser ellers interesserer seg mer og mer for. Poenget er her at selv om det innenfor verdipapirporteføljen er en god risikospredning, er det nesten ingen spredning mellom aktivaklasser, altså mellom forskjellige typer av aktiva.

Hvis vi forfølger premisset om at det handler om å sikre fremtiden for kommende norske generasjoner, forekommer det å være særdeles ensidig kun å plassere midlene i finansielle aktiva. Det er faktisk snakk om en meget stor konsentrasjon av risiki, om vi ser oljefondet i et slikt langsiktig perspektiv.

Fortsatt energileverandør?

Og hva skal Norge så leve av etter oljen? Ja, nå som Norge leverer så mye fossil energi, kunne en nærliggende tanke være å fortsette med å være en stor internasjonal energileverandør. Oljefondet kunne investere i forskning og utvikling av fornybare energikilder, for eksempel bølgekraft og tidevannsenergi, som ligger langs Norges enorme kystlinje. Man kunne også bruke fondets midler til å finansiere etablering av vind- og solanlegg i Norge og andre steder i verden, og selge energien. Norges allerede store vannkraftkapasitet er en perfekt match til vindkraft. Når vinden blåser, reduseres vannkraften og omvendt. Oljefondet kunne investere i fremtidens strømnett – intelligente strømnett – både i Norge og i andre land, som en infrastrukturinvestering. Dermed forberedes strømnettet til å motta store mengder av fornybar energi, med den fleksibilitet det krever. Eller det kunne investeres både i norsk og utenlandsk infrastruktur, så for eksempel trafikksystemene oppdateres til den nye energivirkeligheten. Det er bruk for nye jernbaner, høyhastighetslinjer, lettbaner i byene, metrosystemer osv. over hele kloden. Det ligger et enormt potensial for partnerskap med offentlige myndigheter rundt løsninger av slike store investeringsoppgaver. Norge har for øvrig samlet erfaring med brukerbetaling av store anleggsoppgaver, noe alle som har kjørt bil i Norge har kunnet forvisse seg om. Dette er kun noen nærliggende eksempler. Man kan tenke seg mange andre muligheter. Det avgjørende er ikke nøyaktig hvilke investeringer som foretas, men at det investeres mer i realøkonomien, i noe som forbedrer livskvaliteten i fremtiden.

Investering i reell økonomi

Foretas investeringer i Norge, som for eksempel i høyhastighetstog, må arbeidet utføres av utenlandske selskaper, for å unngå den nevnte overopphetingen av økonomien.

Med flere investeringer i realøkonomien vil Oljefondet også bidra til å skape arbeidsplasser i den globale økonomien, noe som etterspørres mer enn noe annet for tiden. Dermed kan Oljefondet også kompensere for de midlene som det selv umiddelbart suger ut av realøkonomien. Olje er jo en forbruksvare og en produksjonsfaktor i økonomien, som betales med innbyggernes lønninger og bedriftenes inntjening. Den delen av oljeprisen som havner i Oljefondet investeres, slik det er i dag, på finansmarkedene. Umiddelbart er det kun ved kjøp av nyutstedte aksjer og obligasjoner at pengene vender tilbake til den produktive økonomien, og resten av pengene sirkulerer blant finansielle aktører. Hva som skjer heretter avhenger av hva selgerne av verdipapirene bruker pengene til, men en stor del av dem vil uten tvil fortsatt sirkulere i finansøkonomien og for eksempel bidra til at prisen på aksjer presses i været.

Kraften suges ut av realøkonomien

Det vil være et interessant tema for økonomene å studere: Hvilken betydning har det for økonomien at disse enorme beløpene samles opp i det norske Oljefondet og andre tilsvarende ‘sovereign wealth funds’ (i Kina, Gulfstatene etc.), hvor de for en stor del investeres på finansmarkedene og ikke returneres til realøkonomien som konkrete, fysiske investeringer?

I motsetning til mange andre land med ekstraordinært store handelsoverskudd er Norge en åpen økonomi, og Oljefondets investeringer legges frem og kan diskuteres på et nivå som ikke er mulig andre steder. Det gir Norge både en mulighet og et ansvar. Store forandringer og strategiendringer skjer ikke over natten, og det er heller ikke poenget her. Man kunne gå forsiktig frem og legge en investeringsplan for fysiske aktiva for ti prosent av fondets formue. Da er det 400 milliarder kroner til å starte med. Det vil det bli lagt merke til.

Sammensetning av fondets markedsverdi pr. desember 2012 (milliarder norske kroner):

Aksjeinvesteringer 2 336

Obligasjonsinvesteringer 1 455

Eiendomsinvesteringer 25

Totalt 3 816