Boka Det svarte skiftet er både opplysende og oppvekkende, men kan nok også virke deprimerende på alle som tror at politikerne kan redde verden alene. Sammenhengen mellom klimagassutslipp og global oppvarming var tema allerede da jeg studerte økologi på begynnelsen av 1970-tallet. Miljøbevisstheten var gryende, men først i 1989 kom den første stortingsmeldingen om klima og miljø. Norske politikere hadde som intensjon å være et foregangsland på dette området. Problemet var imidlertid at Norge også hadde blitt et oljeland og at politikerne i økende grad var avhengige av oljeinntektene for å innfri sine løfter. All olje og gass som blir hentet opp fra dypet vil før eller senere havne som karbondioksid i atmosfæren. Men allerede ute på oljeplattformene trengs det forurensende gasskraftverk for å holde produksjonen i gang, og disse bidrar med betydelige utslipp.

I debatten om vi skal redusere utslippene hjemme eller ute er det lett å hevde at det ikke betyr noe særlig hva vi i lille Norge gjør, men det er trist å registrere at i perioden fra 1990 til 2016 har de norske utslippene økt med 4,6 %, mens de i EU har sunket med over 20 %.

I denne situasjonen har norske politikere prøvd å bedre landets rykte ved å kjøpe klimakvoter og å gjøre andre tiltak utenfor Norges grenser. Det kan selvsagt finnes gode tiltak som vi kan støtte i andre land, men frigjør det oss fra å gjøre egne kutt? Her har den politiske diskusjonen gått fram og tilbake på et prinsipielt plan. Trædal viser at pengene vi har brukt i utlandet ikke alltid har innfridd miljøforventningene. Han viser også at våre innspill ved forhandlinger i Kyoto og Paris har vært preget av norske særinteresser i større grad enn vilje til å finne gode globale løsninger.

Mange politikere har hatt stor tro på teknologiske løsninger. Teknologi er selvsagt viktig, men optimismen har også vært naiv. Det klareste eksemplet er visjonen om gasskraftverk med rensing og fangst av karbondioksid. Jens Stoltenberg så for seg at dette skulle være den norske ‘månelandingen’, men det ble en total fiasko, og milliardbeløp gikk tapt til liten nytte.

I debatten om vi skal redusere utslippene hjemme eller ute er det lett å hevde at det ikke betyr noe særlig hva vi i lille Norge gjør, men det er trist å registrere at i perioden fra 1990 til 2016 har de norske utslippene økt med 4,6 %, mens de i EU har sunket med over 20 %. Det hjelper ikke at vi i Norge har laget en halv meter tykk bunke med utredninger om klimatiltak. Nordmenn flest bryr seg heller ikke om klimaforskernes anbefalinger, og vi flyr mer, spiser mer rødt kjøtt og kjører stadig mere med bil med fossilt drivstoff. Det er også opprivende å lese at forfatteren og hans samboer ble utsatt for omfattende netthets da det ble kjent at de tok toget på sin Barcelonaferie.

En skal kanskje være spesielt interessert for å lese 250 sider om det norske politiske spillet på klimaområdet, men særlig den siste halvdelen gir viktig innsikt i vår tids største utfordringer. Boka er skrevet i et klart språk og kan leses av alle.