Boken kritiserer dagens økonomiske system for å undergrave livsbetingelsene for millioner av mennesker og påpeker vårt moralske og etiske ansvar for denne krisen.

Boka drøfter på utradisjonelt vis basisbegreper innenfor vårt økonomiske system og stiller spørsmål som: Hva er økonomi? Hva er penger? Hva er arbeid og lønn? Og ikke minst, hva er et menneske? Spørsmålene er ment som hjelp til å forstå «grunnlaget for den økonomien verden nå trenger.»

Øgaards grunnleggende kritikk av kapitalismen bygger på erkjennelsen av at uendelig vekst ikke er mulig på en endelig klode – en kritikk som ikke er ny, og som i hvert fall strekker seg tilbake til boka Limits to Growth fra 1972. Det som derimot gjør Øgaards bok spesielt interessant er hvordan han tar dette etablerte perspektivet et skritt videre.

I slutten av boka viser han til konkrete eksempler på mennesker og prosjekter som ikke bare erkjenner problemet, men som også aktivt utvikler og tester alternative løsninger. På denne måten blir boka ikke bare en gjentagelse av kjent kritikk, men et bidrag til nye måter å tenke og handle på i møte med utfordringene. At Øgaard selv har vært viktig i etableringen av en alternativ bank, Cultura Sparebank, viser at boka ikke bare er et teoretisk skrivebordsprodukt.

Øgaard stiller en rekke eksistensielle spørsmål, som politikere i Norge og resten av Vesten ofte vegrer seg for å diskutere. Politikernes unnvikelse av disse spørsmålene bunner ofte i en frykt for å utfordre de etablerte økonomiske og politiske strukturene. Øgaard viser hvordan viktige diskusjoner uteblir, og at tiltak som faktisk kunne skapt en mer bærekraftig og rettferdig verden, sjelden blir satt på den politiske dagsordenen.

I stedet opprettholdes et system som både forsterker klimakrisa og viderefører økonomisk ulikhet, mens nødvendige tiltak utsettes eller reduseres til symbolpolitikk. I diskusjonen om global økonomisk ulikhet og hvordan rike lands velstand bygger på utbytting av fattige land, viser han blant annet til nobelprisvinneren Denis Mukweges arbeid med å synliggjøre hvordan utvinning av mineraler i Afrika bidrar til Vestens såkalte grønne skifte, men samtidig skaper enorme sosiale og økologiske problemer.

Selv om Øgaard peker på hvordan det internasjonale økonomiske regimet primært tjener de rike landene, kunne han med fordel ha inkludert en historisk diskurs om for eksempel Bretton Woods-avtalen i 1944 og den strandede debatten på 1970-tallet om en ny økonomisk verdensorden.

Et av de mest fascinerende aspektene ved boka er dens refleksjon over hva det vil si å være menneske – et perspektiv som økonomer sjelden vektlegger. Forfatteren understreker betydningen av handling og siterer sitt forbilde, Leif Holbæk-Hansen, som selv var inspirert av Rudolf Steiner: «For hver ubenyttet mulighet kan noe i oss dø.» Han utfordrer også ideen om en rent materialistisk livsfilosofi, blottet for en åndelig dimensjon.

Boka avsluttes med inspirerende eksempler på mennesker og prosjekter som fremmer ny økonomisk tenkning. Øgaard diskuterer forholdet mellom likhet og frihet, trekker linjer til historiske bevegelser og personer som frimurerne, Hans Nielsen Hauge og Marcus Thrane, og reflekterer over meningen med livet. Økonomien må tjene menneskene, ikke omvendt.

Øgaard skriver engasjert og lettfattelig, med et brennende engasjement for en mer rettferdig verden. Boka har klare paralleller til bøker av Jason Hickel (Less is More) og Ulrich Brand og Markus Wissen (The Imperial Mode of Living), som også analyserer hvordan vår livsstil og vårt forbruk er uforenlig med klodens bærekraft. Utfordringen for Øgaard, som for andre alternative tenkere, er å formulere et tydelig alternativ til kapitalismen, et nytt økonomisk system som verden trenger. Det er kanskje den viktigste debatten fremover.