Nr. 2018/1
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Aktuelle bøker

Hva om vi har misforstått…

Stein Leikanger

...hva jord er og gjør? Matjorden, mulden, skal være levende. Da kan den inneholde et mylder av liv, som samhandler med planter og hverandre. I én teskje levende muld er det flere organismer enn det er mennesker på jorden!

Tap av matjord handler om mer enn areal og utbygging. Der en åker tidligere inneholdt en skjult, men levende verden, ligger den i dag ofte død og trenger kunstgjødsel og kjemikalier om noe skal kunne gro i den.

Meitemark gjør det enkelt for røttene å trenge ned i matjorden, porøs jord trekker også lettere til seg nedbør og fuktighet. Og det myldrende mikrolivet er i symbiose med plantene og røttene; sukker og stivelse fra plantene blir byttet mot mineraler og sporstoffer i mulden. Dermed blir livet i matjorden enda frodigere og plantene mer næringsrike.

Er man heldig, er det nå 1/10 så mye meitemark i åkeren som før, om man finner meitemark i det hele tatt. Mikrolivet er dødt, drept av jordpakking fra tungt maskineri, av sprøytemidler og overdreven bruk av kunstgjødsel. Der plantene før hentet et bredt spekter mineraler og sporstoffer fra matjorden får de nå disse i begrenset omfang fra kunstgjødselen. Nytteplantenes næringsinnhold har falt dramatisk siden innføringen av moderne, industrielt landbruk. Det er gått så langt at mange sier matjorden nå kun brukes som et stoff røttene kan finne feste i, næringen må komme fra kunstgjødselen.

Enda verre er all sprøytingen som landbruket mener man ikke klarer seg uten. Det sprøytes mot insekter, men slik at alle insekter tas, ikke bare skadeinsektene. Det sprøytes mot ugress, men slik at alt utenom ‘nytteveksten’ tas (verst ved brakklegging av jorder med glyfosat). Og det sprøytes mot ulike plantesykdommer, men slik at symbiosen (mykorrhiza) mellom sopp i jordsmonnet og planterøtter forstyrres eller ødelegges helt. Resultatet er åkre som i bokstavelig forstand er livløse og som ligger som svarte sår i et landskap der artsmangfoldet er redusert av feilslått landbruk.

Dag Jørund Lønning, rektor ved Høgskolen for landbruk og bygdeutvikling, mener at vi har misforstått hva matjord er og gjør. Sist høst kastet han denne brannfakkelen rett inn i landbruksdebatten. Han sier at vi er i ferd med å betale en høy pris for misforståelsen: vi risikerer å miste evnen til å fø oss om vi fortsetter uten å endre kurs.

Han er ikke alene om å rope varsko. I Storbritannia har den konservative regjeringen innsett at øyriket vil ha ødelagt sin matjord innen tretti år om man fortsetter med dagens metoder. Der har man skapt en ‘Allianse for bærekraftig matjord’ som skal fremtvinge nødvendige endringer. Frankrike satser også tungt på 4 for 1 000, der landbruket har fått en viktig og for mange overraskende rolle i kampen mot klimaendringer.

Lønning mener at vårt fokus på færre og større bruk vil bli en varslet katastrofe.

Politikken vil føre til at viktig kunnskap forsvinner fordi den ikke lenger holdes i hevd over hele landet. Derimot oppmuntres han av at flere nå velger vekk industrilandbruket for å satse ‘nytt’, ofte på små bruk: metoder som permakultur, regenerativt landbruk, pløyefri dyrking, grasfôra kjøtt og målrettet beitebruk omfavnes av stadig flere.

I Jordboka viser Lønning til disse alternative løsningene. Metodene han beskriver ligner på hva man gjorde før det industrielle landbruket, men løftes med ny kunnskap og mulighetene vi finner i ny teknologi. Målet er å gjøre matjorden levende igjen og tilføre næring til den og planter ved hjelp av naturlige metoder og bærekraftige innsatsmidler. Han sier at det vi noen tiår tilbake kalte Den grønne revolusjonen egentlig var svart, fordi den bygde på fossile ressurser, brensel og kunstgjødsel. Det er først nå, etter at vi har fått bedre innsikt i betydningen av levende matjord, at vi kan iverksette en sann grønn revolusjon.

Det beste er at disse metodene ofte er mer lønnsomme enn industrilandbrukets. Det trengs færre innsatsmidler, samtidig som teknikkene kan bidra til karbonbinding og jordoppbygging. Nettopp dette at man kan vise til høyere lønnsomhet er vanskelig å argumentere mot. Tilhengerne av industrilandbruket kritiserer det de kaller ‘idealisme og gammeldagse metoder’, men løsninger som gir overskudd og skaper ettertraktede landbruksprodukter har fått mange til å se nærmere på denne ‘nye’ grønne revolusjonen.

I Danmark går stadig flere over til økologisk drift og til metodene som er nevnt, dette er det største vekstområdet i dansk landbruk. Tilsvarende skjer i Sverige og nedover i Europa. Dessverre valgte våre egne myndigheter å legge vekk målet om 15 % økologisk innen 2020. Norges rolle som produsent av kunstgjødsel, olje og gass gjør at vi drar i bremsen der resten av verden gjør et taktomslag.

«Det aller meste me har gjort, tenkt og trudd om å dyrka jorda og om hva mold er og gjer, har vore feil og øydeleggjande. Det aller meste må forandrast. Mennesket veit eigentleg uhyre lite», sier Lønning.

I Jordboka underbygger han denne salven. Konklusjonen kan ikke bli en annen. Industrilandbruket dreper matjord, og over 40 % av planetens muld er blitt utarmet, den inneholder ikke lenger organisk liv, og samspillet mellom det og plantene er blitt borte. Tap av insektliv, biedød og halvering av fuglebestanden følger som en konsekvens av et landbruk som ikke vil forstå hva jord er og gjør.

Det er ikke for sent å snu utviklingen, men å få til den nødvendige omleggingen vil kreve ny landbrukspolitikk og vilje til å akseptere at industrilandbruket har vært på feil spor.