Naturvernet har en lang historie i Norge. Et eksempel er november 1946 da det var samlet 30 000 mennesker på Rådhusplassen i Oslo for å protestere mot bygging av kraftledninger gjennom Nordmarka. Miljøkampen, det vil si kampen mot alle former for usynlig forurensing, fikk først fart på midten av 60-tallet. For meg og mange andre startet det med avisoppslag om at DDT nedsatte reproduksjonen hos fugler. Det var Rachel Carsons bok Silent Spring som vekket den allmenne bevisstheten om denne problematikken.

Under 2. verdenskrig ble det forsket på midler til kjemisk krigføring, og i dette arbeidet fant man en rekke stoffer som kunne brukes til å bekjempe skadedyr i landbruket.

En rekke forskere hadde allerede påvist sammenhenger mellom alvorlige naturskader og storstilt spredning av ulike giftstoffer, men dette kom ikke ut i offentligheten. I boken samlet Rachel Carson all forskningen, og den ga grundige beskrivelser av tragiske hendelser og økologisk uforstand. Å stå fram med en slik bok endte med at hun fikk den kjemiske industrien mot seg.

Under 2. verdenskrig ble det forsket på midler til kjemisk krigføring, og i dette arbeidet fant man en rekke stoffer som kunne brukes til å bekjempe skadedyr i landbruket. Etter 2. verdenskrig var det et overskudd av fly og flygere, og disse kunne nå settes inn i giftsprøyting fra luften. Flygerne var ikke alltid så nøye med å skru av dysene når de fløy over vann eller bebodde områder.

Det er skremmende å lese om hvor omfattende denne virksomheten var, men få forskere våget å si ifra. Mange av dem fikk dessuten sine prosjekter betalt av den kjemiske industrien. Tiden var også preget av tro på at menneskelig teknologi kunne løse alle problemer. Ærefrykt for naturen og økologisk innsikt fantes bare hos noen få. Men Rachel Carson våget å gå foran og kan derfor kalles for miljøkampens mor.

Hun hadde en enestående evne til å popularisere vanskelig vitenskapelig stoff til et språk som de aller fleste kan forstå. Hun gikk systematisk gjennom de ulike naturområdene og beskrev også en rekke kjemiske stoffer i tillegg til DDT. I siste del av boken beskrev hun problemene med resistens mot de kjemiske sprøytemidlene, men også vellykkede eksempler på biologisk bekjempelse.

Denne boken gir fortsatt en omfattende innsikt i økologiske sammenhenger, og lærere og andre interesserte kan finne mange gode eksempler. Vi må selvfølgelig være klar over at den er skrevet for 60 år siden, og at mye er annerledes i dag. Mange av de omtalte stoffene er forbudt i dag, men dette skyldes blant annet denne boken.

Selv om vi nå har fått mange forbud og reguleringer, lever vi fremdeles i en tid med teknologioptimisme og sterke kommersielle interesser. Virksomheten til de multinasjonale selskapene i landbruksindustrien blir fortsatt kritisert. Mitt håp er at nyutgivelsen av denne boken kan engasjere til kritiske spørsmål og miljøbevissthet.