Dette skriver hun i innledningen til sin nye artikkelsamling, men tekstene er formulert i et rolig, konsist, undersøkende og velformulert språk. Hennes egentlig prosjekt er ikke skriket, men et ønske om å bidra til en samtale om hvordan vi kan hjelpe hverandre med å komme oss ut av fordommer og inn i et levende og skapende samarbeid. „Spørsmålet er hvordan vi kan være kjærlige og strategiske rabaldermennesker for en bedre verden“.

I sine første år som fast spaltist i Aftenposten vekket hun manges begeistring med sine kunnskapsrike artikler om gylne fallskjermer, tvilsomme banker og andre kritikkverdige forhold i idretten og i det globale næringslivet. I de senere årene er hun blitt mer opptatt av at vi skal forstå oss selv som mennesker og frigjøre oss fra styrende forestillinger, som frykten for å innrømme egen feil. Dette startet med at hun gjennomskuet hvor preget hun selv var av egen misunnelse.

I en tid da unge jenter mer enn noen gang virker fanget i jakten på ytre kjønnsidealer, er det viktig at noen hever frihetsfanen. Noen må si klart ifra at vi faktisk er bra nok som vi er. Men Kathrines engasjement er videre enn dette, og hun stiller mange vesentlige spørsmål. Er det slik at bare skepsis og pessimisme oppleves som seriøst? Lever vi i en kollektiv frykt for gleden? „En skjelvende angst for ikke å bli tatt seriøst? Ikke være tung nok? Smart nok? Hard nok?“ Er bitende ironi og nedlatende arroganse et kjennetegn på kvalitet? Hun påviser også at både vi selv og verden vil få det bedre hvis vi blir dyktigere til å dele kunnskap. Forsiktig antyder hun også viktigheten av ny forståelse for en spirituell dimensjon.

Kathrines tekster fra de senere årene har vært preget av ønsket om å finne positive tendenser i samtiden. Hun hyller Susanne Sundførs protest mot en kjønnsdelt Spellemannspris, men beskriver også næringslivsledere som har begynt med mindfulness. I hennes jakt på alt som kan tyde på fremskritt mot en mer menneskelig verden har gamle fans begynt å reagere: „Herre Gud, er dama blitt helt naiv.“ Selv ser hun på naiv som et komplement, men det høye refleksjonsnivået i de fleste tekstene viser at hun likevel ikke er en „blondine med hønsehjerne.“ I Klassekampens anmeldelse ble Kathrine Aspaas kalt kapitalismens cheerleader. Det er ikke noe i denne boken som kan underbygge en slik overskrift. Derimot er Kathrine en som heier fram alle forsøk på menneskelig frigjøring. Men det er her som i idretten, det er ikke alt en heier på som blir til suksess.