På denne tiden var søndagsturen obligatorisk i mange familier, skjønt det hendte nok at far og barna gikk, mens mor laget søndagsmiddagen. Jeg møter fortsatt mennesker på mine skogsturer, og i enkelte fjellområder er belastningen nesten for stor. Å være ute i naturen gir frisk luft, mosjon, avkobling, utfordringer og opplevelse av skjønnhet, men også noe mer, som det er vanskelig å sette ord på. De 30 000 stilte neppe opp for bevaring av nøkkelbiotoper og rødlistede arter, men for en helhet som de opplevde som vesentlig i sine liv.

I dag er naturen truet av veier, bolig- og hyttefelt, industrianlegg, gruvedrift, oppdemming, alpinanlegg, store snauhogster, vindmøller og nye kraftledninger. Fuglene mister viktige våtmarksområder, insektene sine blomsterenger,og karbon kan ikke lenger bindes i like mange myrer. Både nasjonalt og globalt skaper menneskelige aktiviteter et stort press på de mer eller mindre uberørte naturområdene.

Undertittelen på Andrew P. Kroglunds nye bok Økotopia er «På sporet av en ny naturforståelse». På sporet er en god betegnelse, for det er langt igjen til at vi kan få en felles forståelse av alle sider av naturen og hva den betyr for oss og våre medskapninger. Hovedinnholdet i Kroglunds bok er eksempler på hvordan vi ødelegger naturen, men vi får også møte mennesker som er nært knyttet til naturen, og som kjemper for å bevare livsgrunnlaget vårt. Andrew Kroglund sammenligner de sterke destruktive kreftene med den onde Sauron i Ringenes herre.

I sine korte beskrivelser gir forfatteren et omfattende bilde av Norges naturødeleggelseshistorie. Dette er viktige påminnelser for oss som husker langt tilbake. Men jeg undres på om ikke yngre lesere kunne trengt fyldigere og mer utdypende beskrivelser av eksemplene.

Lengst tekster får kjente naturforkjempere, som Knut Hamsun, Mikkel Fønhus, Peter Wessel Zapffe og Nils Faarlund. De mer filosofiske sidene får også noe plass. Arne Næss blir selvsagt omtalt og også en moderne filosof som Sigurd Hverven. Men blant filosofene savner jeg en omtale av Hjalmar Hegge. Han bidro til at man kunne ta varianten «Mennesket og Naturen» som forberedende prøve til Universitet i Oslo, og han skrev den viktige boken med samme navn. Hegge er kanskje den som virkelig var på sporet av en ny naturforståelse, i motsetning til mange av de andre, som ikke kom så mye lenger enn til å proklamere at naturen har egenverdi. Dette er krevende spørsmål hvor tankene brytes mellom de som har et rent materialistisk livssyn og de som er opptatt av at virkeligheten også innebefatter ikke-materielle realiteter.

Kroglund skriver på den ene siden at intelligens har ligget i materien siden tidenes morgen, og han nevner panpsykismen, som antar at selv det minste atom kan ha bevissthet. På den andre siden referer han til Lakotaindianerne som snakker om Wakan Tanka, «det store mysteriet, som er en form for natursjel», altså noe ikke-materielt. Det nevnes også ulike urfolksgrupper, som på ulike måter forholder seg til og også kommuniserer med det ikke-materielle i naturen. I denne boken blir det ikke gjort noe forsøk på å løse det viktige spørsmålet om hvordan vi kan innbefatte en ikke-materiell virkelighetsforståelse i en materialistisk tidsalder. Den hjelper oss derfor ikke så mye lenger på veien til en dypere forståelse av det vi opplever som naturens utrolige skjønnhet og gjensidige samspill. Vi kan neppe vende tilbake til det tidligere generasjoner og noen urfolksgrupper fortsatt har tilgang til. Som moderne mennesker må vi nå frem til helt nye former for erkjennelse. Hvordan det kan skje blir ikke drøftet i denne boken, men boken gir en omfattende fremstilling av de siste 50 årenes naturødeleggelser og bevaringskamp.