Nordmenn spiser stadig mere kjøtt, men samtidig øker også ubehaget av å bli påminnet om at det er dyr som spises. Kunnskapen om veien fra levende dyr til plastinnpakket kjøttdeig er også minimal.

Forskerne Kristian Bjørkdahl og Karen V. Lykke har gjort et omfattende arbeid for å realitetsorientere alle kjøttspisere, og har samtidig skrevet en omfattende kulturhistorie i boken Hva spiser vi når vi spiser kjøtt. De kaller det en bok om det moderne menneskets fremmedgjøring.

I mine besteforeldres ungdom hadde gårdene ofte både hest, noen kyr, sauer, høner og som oftest ikke mere enn én gris. Bondefamilien hadde et nært forhold til dyrene, men så det likevel som en selvfølge at dyrene skulle slaktes og spises. Noen steder fantes det rester av tradisjoner for at man ved slaktingen uttrykte takknemlighet eller markerte at det var en hellig handling. I min barndom var vi heller ikke i tvil om hvor kjøttet kom fra. Det hendte det ble kjøpt en halv gris, som ble oppdelt og konservert hjemme, og det fantes slakterbutikker hvor det hang dyreskrotter.

I dag kjøpes kjøtt i små plastpakninger, og kjøttbransjen nedlegger et omfattende arbeid i å tildekke produktenes opphav. Både markedsføringens og slakterienes historie er grundig beskrevet, men den viktigste delen av boken er den som beskriver hvordan husdyrene er blitt integrert i et moderne kjøttmaskineri. Vi har ofret husdyrenes livskvalitet ut fra kravet om effektivt jordbruk og billig mat. Det finnes strenge regler for husdyrvelferd, som bøndene strever med å oppfylle, men disse reglene ivaretar ikke dyrenes viktigste behov.

Vi har ofret husdyrenes livskvalitet ut fra kravet om effektivt jordbruk og billig mat.

I eldre tider var man opptatt av at dyrene skulle trives slik at de vokste og la på seg. I dag er dette snudd slik at man påstår at dyrene trives fordi de vokser og legger på seg. Skjønt den moderne tilveksten skyldes primært avl og konsentrerte fôrblandinger. Fôr som for en stor del er importert fra Brasil.

Mens jeg skriver dette, jakter fem nysgjerrige høner rundt i hagen min. De fanger noen insekter, smaker på ulike planter og bidrar til å holde gresset nede. De sparker i jorda, tar et skritt tilbake og ser ned etter hva som kan ha dukket opp av godsaker. De bruker sine instinkter og er i bevegelse i all slags vær. Det er nettopp dette som er å være et dyr. I nabokommunen finnes lange bygg uten vinduer, og disse husene er fulle av høner. Jeg får ikke besøke dem, men mulighet til å bruke sine instinkter får de neppe.

Det finnes heldigvis bønder som gir husdyra et godt liv. I denne boken får de bare en kort omtale fordi bokens hovedmål er å beskrive det som er vanlig. Mange av oss har mulighet til å betale ekstra for kjøtt fra dyr som har levd et verdig liv, men hvis dette skal bli det vanlige, trengs det en total omlegging av landbrukspolitikken og folks krav om billig kjøtt. Matvanene må også endres slik at kjøttinntaket begrenses. Dette ville utvilsomt gagnet både miljø og folkehelse, men forfatterne har vanskelig for å se hvordan en slik utvikling kan skje.

I min barndom var man opptatt av at hele dyret skulle utnyttes. Vi spiste både syltelabber, blodpudding, nyrer og lungemos. I dag kastes 30 % av dyret til tross for alt snakk om matsvinn og ressursutnyttelse. Dette er bare ett av de mange tankevekkende poengene i denne velskrevne boken.